Angst er en følelse det kan være vanskelig å beskrive, angst føles ut som en sleip ål, som hele tiden ligger tre skritt foran deg, hver gang man tror man har taket på ålen, så glipper taket nok engang.

Angst kjennes ut som en mørk følelse av et svart hav, du erindrer mørket på alle sider av deg og du dveler i frykt, det kan være vondt å puste oksygen inn i lungene, det kan være vanskelig å gå ut av døren og ned på butikken, det kan være overveldende å være et sted der et annet menneske er. Angst er som et fengsel som fanger deg på et intetsigende sted, i et rom der man tidvis kjenner at oksygen er fraværende, pusten gisper etter luft, men det er ikke nok oksygen til å dra et fullt åndedrag ned i magen igjen. Du kjenner hvordan pusten gisper etter oksygen, du kjenner og hvordan oksygenet unnslipper lungene. Angst er en vond kjensle, der du mister kontrollen over kroppen din og følelsene på innsiden av deg, angst herjer noe infernalsk med innsiden av deg.

Det er mange grunner til at vi opplever angst, i alt fra ubetalte regninger, å ikke ha oversikt, dårlig helse, mangel på, ingen eller lite inntekt, utenforskap, redsel for å gjøre noe galt, avfeiing. Men usikkerhet er vel den mest triggende følelsen som skaper dette infernalske havet av indre uro inni deg. Men de fleste av oss erfarer jo grader av angst nå og da, vi lever i en verden som er angst triggende, det er mange ting som er skummelt i dag. Helse utsikter, pandemier, økonomi, krig, partner brudd, å miste, å bli fratatt noe, å miste ansikt. Uro som bor der inni oss, i usikkerhet, fra verden generelt, parforhold, manglende parforhold, eller som for min del, å gå gjennom livs endrende hendelser som plastres over som ingenting. Hendelser som endrer alt du har kjent som trygt, fra her av at er man fratatt noe, og som barn står du med åpne øyne og trekker alt inn over deg, uten å ha mulighet til å forstå helt og holdent hva som skjer på innsiden din.

Det første klare minnet av registrering av angst, var på Sia sykehus i 1984 og et år senere, aller første skoledag. Jeg husker at jeg gjemte meg bak mamma aller første skoledag, det var overveldende å være førsteklassing på ny skole i nye kulisser, jeg minnes at jeg grep et godt tak i jakka til mamma. Jeg hadde ikke noe behov for å slippe grepet løst fra jakka hennes, tryggheten var henne, utryggheten var de nye omgivelsene.

Ettersom årene gikk og livet serverte det livet gjør, oppturer og nedturer og et og annet mage punsj, så ble jeg mer og mer sikker på at jeg ikke passet inn her. Jeg var annerledes, jeg var syk, jeg hadde dette navnet som var ert bart og en sykdom som gjorde meg utsatt, sukkersyke. Jeg stilte tidlig spørsmål til hvorfor vi sier en ting, men gjør en helt annen og hvor flinke vi er til å fortelle andre mennesker hvordan de skal leve sitt liv, uten å ta i betraktning hvor lite vi vet om deres liv, uten å ta inn over oss konsekvensen av formaningene vi utøver. Paradoksene satt meg tidvis litt ut, hvorfor ser vi ikke hva vi holder på med og hvordan har det seg at vi som medmennesker praktiserer mer enn noe annet, motsetninger? Ord som motsier handlinger.

Et litt røft møte med helsevesenet som 5 åring medførte et traume som satt dype spor i meg, jeg måtte stå til pers med en enorm sprøyteskrekk som 5 åring, en skrekk som vedvarte i et år før vi fikk tilgang på insulin penn. Møtet med sykehusinnleggelsen åpnet en helt ny verden som introduserte en ny hverdag med flerfoldige restriksjoner som et barn med sukkersyke. Vi veide maten min i mange år, i flere år spiste jeg meg ikke mett, jeg sleit med udiagnostisert kvalme/ kronisk omgangsyke og jeg følte meg ekstremt malplassert i de fleste omgivelsene jeg var en del av. Jeg ble nå, likt så mange andre og er, en kasteball i vårt helsesystem. Som barn på 80 tallet fikk de andre barna krone is eller solo is, jeg fikk hjemmelagd sukkerfri saftis, de andre fikk kake, jeg fikk fastelavnsbolle uten krem, de andre fikk hva enn, jeg fikk på grunn av sukkersyken/ diabetesen, kålrabi og gulrøtter lagt i vann for smakens skyld. Det ble en for massiv kontrast, i tillegg til alle disse formaningene og meningene til at jeg kunne hente meg inn igjen, identiteten min ble sakte men sikkert frakturert. Det var et ensomt sted å oppholde seg, å være en blant mange, men jeg, fordi jeg hadde sukkersyke ble ikke inkludert. Elementene som skal sikre barnet og gjøre barnet trygg på seg selv, ble borte for min del. For ofte kom tilbakemeldinger i hva jeg gjorde galt som diabetiker barn, av voksene, av barn, av foreldre, av familie og av helsepersonell, de var flinke som medmennesker til å formidle hva jeg gjorde galt, uten selv å ha bakgrunn som diabetiker pasient. To budskap på hver sin side av et menneske, du får ikke bruke diabetesen til din fordel fra en side, fra den andre siden: det kan ikke du, du har sukkersyke/ diabetes type 1. Det var 2 motpoler som dro meg fra hverandre, det skapte grobunn for at min mentale helse ble tvilende på meg selv. De to tankene som ekkoet i bakgrunnen min var -jeg passer ikke inn her- og -hva har jeg gjort galt?- Kontinuerlig ble avfeiingen, formaningene og restriksjonene en del av min hverdag og det kreerte plass for at angsten sakte men sikkert vokste seg svær.

Som voksene forstår vi jo at barn er sårbare da det kommer til kritikk og utenforskap, av budskap og retningslinjer som kommer fra omverdenen rundt. For mange arenaer der et barn kjenner på utenforskap kan fort klusse med selvbildet til barnet. Det at jeg gjennomgikk flere traumer, gikk gjennom mange insulinsjokk, koma, utenforskap og erting forsterket jo grepet av utenforskap i større og større grad. Det skapte et rom for tvil, det skapte et rom for utenforskap, men og en hel ballsal der angsten kunne bygge seg opp til å bli svær. Bit for bit bygger selvfølelsen vår opp, bit for bit, destrueres selvfølelsen vår og. Og angsten, selvfølelsen og tryggheten vår henger ofte sammen inni der.

For en tid tilbake presset jeg meg til å gå inn i en butikk. Ikke bare det, jeg måtte presse meg til å bli i butikken for første og andre innskytelse var å legge fra meg kurven og løpe fra gjeldene åsted. For første gang i mitt liv kjente jeg panikk for følelsene jeg har på innsiden av meg, jeg kjente det selv hvordan panikkangsten plutselig skjøt fart inni meg. Men jeg dro ikke, jeg ble i butikken. Jeg husket på alle tingene jeg hadde tillært meg, alle tingene jeg hadde sett og kjent på at fungerer for meg, jeg har verktøy, jeg fokuserte på pusten min, jeg gjentok inni meg, «denne følelsen går over, jeg er trygg, det er skremmende å stå her, men dette er en forbigående kjensle, jeg er trygg her». Kroppen og følelser som trenger verifisering, hodet som trenger veiledning og støtte. Ja, jeg er trygg, dette er kjipt, det er vondt, det er uholdbart, men jeg er trygg, dette er en forbipasserende kjensle. Jeg kjente på tekstilene i butikken, jeg brukte pekefingeren og tommelen for å ta inn sanseinntrykket, å kjenne på de med fingrene, de taktile fornemmelsene som drar deg ut av hodet ditt og inn i nået. Her og nå, hit. Jeg har lært å hjelpe meg selv med hjelpemidler jeg har tilegnet meg, en av de er å ha medfølelse for situasjonen jeg står i og min sammensetning, for å gå gjennom følelsene som kommer bakenifra og som jeg tidligere fort kunne bli overkjørt av. Ting som, dette er en for vond følelse å kjenne på, dette er flaut, sårt, tøft, men nå har jeg lært meg å jobbe med medfølelsen min, -jeg er trygg, dette er vondt, jeg kjenner meg…… men det er en forbigående følelse, jeg er trygg nå-. En annen ting jeg har tillært meg er meditasjon og tilstedeværelse er som et ekstra rom inn i nået, en bevissthet i at følelser og tanker er gjennomgående for angsten. Det er to nøkler inn i psyken, det er 2 nøkler inn i nået, nået får deg bort fra usikkerhet og inn i tryggheten igjen. Tilstedeværelse er et viktig virkemiddel.

Min bak historie er som den er, jeg jobber kontinuerlig med meg selv sammen med en terapeut. Men jeg er ikke alene, vi er mange både her og der som har vært ute en vinternatt før. Det tror jeg de fleste av oss og vet. Men en ting som er viktig å formidle er dette, du er ikke alene og det er helt normalt å kjenne angst, ifølge en rapport som kom ut for noen år siden nå har visstnok 30% av befolkningen et større lykke gen, mens de resterende 70% av oss, sliter med angst i varierende grad. Så vet vi jo mer og mer om psyken vår for hvert eneste år, for hver eneste dag. Men at ting henger sammen, gjør det kanskje litt lettere å konversere om ting som er skikkelig nakent å vedkjenne seg, som å leve med angst.

Men en ting er sikkert, du er ikke alene, og det å tilegne seg verktøy som hjelper deg til å stå i vanskelige følelser, kan gjøre ting litt bedre, steg for steg, bit for bit, så kan ting bli lettere. Følelser er menneskelig, og å stå i kjipe følelser er en bragd, men har du gjort som meg stappet alt under et fullspekket teppe, kan det ta litt tid å evne å stå i det som er ubehagelig, men hvert skritt teller og det er ikke flaut å vedkjennes seg at for hva enn slags grunn så lever man med angst som en del av ens inventar, det er ikke noe galt med deg, det er snarere ganske normalt ❤️