Sorg er en følelse som kan stikke dypt inn i vevet ditt, tidvis er sorg en følgesvenn som holder deg svært så kjær.

Jeg må jo innrømme at Sigrid Bonde Tusvik sin beskrivelse av sorg opplevelsen er en fin betraktning av en sammenvevd enhet av følelser som skjer inni deg. Hun bemerket og denne iakttakelsen: hvorfor har ikke Norge, likt andre land som Danmark, Sverige, Finland og Frankrike har, sorgmelding da vi opplever intens altoppslukende sorg?

For hvis vi ikke har samtaler for å bearbeide vonde hendelser som vi i dag gjenkjenner som emosjonell helse, hva skjer den dagen vi opplever intens og skjellsettende sorg? Skal vi bære den inni oss, er det lov å gråte åpenlyst, er det lov å legge seg under dyna og binge tv-serier, hvordan hanskes man med tomheten man gjenkjenner på innsiden, i møte med hverdagen og på samme tid sorgen sin? Hvordan manøvrer man seg gjennom noe man ikke vet nok om? Hvordan bearbeider man fremmed sorg? Hvordan manøvrer man seg gjennom livs endrende sorg? Og er ikke sorg en naturlig kjensle, en del av et levd liv? Som tidevann så skvulper bølgene mot land, så trekker de seg tilbake igjen, noen med voldsomme dønninger, andre så vidt innom flatmark og land. De roterer, de bremmer seg, de overlapper hverandre, de beveger seg fram og tilbake mot grunn. Hver dag i forskjellig styrke så treffer disse kraftige bevegelsene land. Sånn opererer min sorg.

Hvorfor er sorg så vanskelig å snakke om, hvorfor er sorg så vanskelig å bevege seg gjennom? Hva gjør sorg så unikt fra andre følelser vi går gjennom?

Hvorfor opplever enkelte at de sleper seg gjennom gjørme, for å betrakte at du har ikke manøvrert deg en millimeter. Her står de fast, i sin sorg.

Jeg gjenkjente ikke spesifikt en kjensle, da jeg fikk diabetes som 5 åring, jeg var for ung til å ordlegge hva jeg gikk gjennom, gjenkjennelsen av å være frisk til å måtte erkjenne at jeg for evig og alltid vil leve med diabetes type 1 og alt det innebar, jeg var syk. Jeg gjenkjente ikke spesifikt en sorg over at magen min levde sitt eget liv, jeg gjenkjente ikke spesifikt sorg over hodet som er ankret fast i en grym hjernetåke. Jeg gjenkjente ikke sorg over å få fibromyalgi, for i 27 år levde jeg under antagelsen av at alt dette, betennelsene, smertene, hjerne tåken, fall episoder var bare en stor haug som sammenfalt med et gedigent helse bilde som var mitt. Helt til dagen jeg våknet opp, jeg skammet meg over å være syk, gud så vondt det var, jeg gjemte helse bildet mitt. Men i øyeblikket av ren observasjon, hadde jeg på noe tidspunkt satt meg ned og kjent etter, hva utgjorde disse beskjedene, hva gjorde de med inventaret mitt? I ren overlevelse, hva hadde jeg slept på fra aller første øyeblikk? Hva hadde jeg gjemt bort her på innsiden av inventaret mitt? Jeg hørte meg selv si «det går fint», som en ekko replikk, men på innsiden gikk ingenting fint. Jeg gjenkjente at jeg hadde overlevd, men jeg hadde ikke sørget over hver diagnose, å miste friheten og også kroppen min. Som voksen kvinne, så stappet jeg alle følelsene der på innsiden, men et eller annet hadde startet sin ferd med å gi slipp, det var et eller annet større enn meg, som verket etter å bli frigitt. Et hult rop verket inni meg etter å bli frigitt.

Dagen jeg gjenkjente sorg, -blå, stor, tung sorg, altoppslukende sorg, det som river i deg på innsiden, den vonde inhumane kjenselen som ikke rikker seg fra inventaret ditt-, var dagen jeg fikk beskjed om at begge hendene har startet en ferd med å bli krokete, jeg har Dupuytrens kontraktur i begge hendene. Neste gang jeg kjente sorgen rugge meg inn et svært varmt pledd av lidelse, var dagen manuell terapeuten meddelte at det kan se ut som om det som skjer i hendene mine og har rammet føttene mine. Det var dagen da diabetiker legen meddelte at i dag forsker de på om diabetikerpasienter som har hatt diabetes like lenge som meg, mister leddvæske. Da kjente jeg følelsen av håpløs, tung, uovervinnelig smerte, her pløyet sorgen seg gjennom låste dører, den var sterk, den skulle ha plass, den tok plass i meg. Håpet mitt som murret inni meg, sa stopp, stopp, hit men ikke lengre. Stopp. Det var bevisstheten min som våknet, bevissthet i at det er helt naturlig å kjenne sorg over å miste frihet, mobilitet og kroppen sin. Det skulle bare mangle å ikke sørge over noe vesentlig, noe vondt, noe menneskelig, «det går fint» ble destruert av såre tårer som trillet helt fritt. Alt dette som jeg hadde presset ned her på innsiden, gjennom et helt liv, ømheten, smerten, frustrasjonen, ja, sorgen min. Jeg tvang den ned i dypet med «det går fint», det var et overfylt kumlokk, med et massivt trykk.

Men hvordan sørger man over å miste mobilitet, kapasitet, vitalitet og kroppen sin, uten å gi slipp på håpet sitt? Hvordan snakker man om vedvarende sorg, helse sorg, vente sorg, mobilitet sorg, hjertesorg, alt oppslukende sorg over å miste kroppen sin, bit for bit? Er helse sorg en naturlig del av et levd liv? Er vente sorg, helse sorg, mobilitet sorg like viktig som hjertesorg, akseptert sorg, over å miste noe som tidligere var ditt?

Er sorgen elastisk? Det kjennes sånn ut, som om sorgen tapper meg på skulderen og sier ikke glem meg, her er jeg, her. Akkurat som om sorgen strekker seg mot meg, deg, jeg skal ha deg, min sorg som kontinuerlig strekker seg etter meg. Ja, er min sorg elastisk?

Jeg minnes at da bestefaren til samboeren min mistet sertifikatet sitt, at han helt naturlig nektet å ta inn over seg at hans frihet, den friheten han hadde ved å kjøre bil, var fritatt han for all fremtid. Sjokk, vantro, sorg i vissheten over at noe man tidligere tok for gitt var borte, ikke lenger ditt. Jeg gjenkjente sorgen hans, kanskje spesielt fordi jeg likt han, kjente friheten min krympe litt og litt av gangen, den prikket likeså meg på skulderen, her, ikke glem meg, her er jeg, jeg går ikke fra deg, her er jeg. Er det hjertesorg, når du kjenner kroppen din svikte deg, er det håpets sorg som nærmer seg med stormskritt, nei, meddeler den, nei, ikke deg. Her, stå her, vent på meg, du kjenner den står hesblesende over deg. Så vulgær den er, så påståelig den er, du er ikke lenger den du var. Du sørger over tilstanden, men likså så sørger du over å ikke lenger ha håpet ditt. Er det aksept den forsøker å meddele meg, aksept over at hva som er tilfalt meg, er mitt? Aksept over at ingenting er for evig, en dag må jeg og gi slipp?

Har vi i vesten minimert sorg aspektet, sørgerens plass, denne kjenslen som krever sitt, empati, omfavnelse, barmhjertighet, tid? Har vi mistet bevisstheten over at sorg er en naturlig del av menneskes behov for bearbeiding og lindring? Har vi mistet noe vesentlig over mangel på trøst, lindring og bearbeiding, over sørgmodigheten som finnes i oss som et enkelt individ? Har vi, sorg takeren, mistet noe vesentlig, noe vi kanskje tidligere tok for gitt, en naturlig del av et levd liv, å sørge åpenlyst?

I noen kulturer har de 1-2 år på å bearbeide sorgen sin, de har sørgeår, år med svart kledning, med bearbeiding, men likeså aksept og lindring. Sorgen over at den de holdt kjær, er ikke lenger der. De sørger i blant publikum, de gråter åpenlyst, de hulker, de hyler, de slår mot gravstøtter med voldsom kraft. De tar plass i sorgen sin, de utøver fortvilelse over at det de kjente, det de visste, den de elsket, ikke lenger er her hos dem. De sørger helt åpenlyst, de skjems ikke over fortvilelsen de går gjennom, de viser den frem. Det her er mitt. Se, se, det her er sorgen min, se hva jeg har mistet, brutaliteten over å ha blitt frarøvet det som tidligere var ditt. Den ubarmhjertige fortvilelsen som skjærer innad i deg.

Det er mange sorgreaksjoner inni oss som mennesker. Sorg over å bli forlatt, sorg over å ikke ha tilgang på, lindrende sorg og altoppslukende sorg. Sorgen som tar fra deg, sorg som omringer deg med tap. Hvit sorg, svart sorg, tung sorg, lett sorg, sorg over hva som var, som ikke lenger er der. Kanskje sorgens plass ikke er plassert i et hierarki av følelser, kanskje sorg over alt som ikke blir, alt som har vært, en fryktens sorg, en ventende sorg, er som en arm. Du den sørgende, sørger nå over alt som ikke lenger er, å miste ditt legeme, din arm, det som var en del av deg. Det som ikke lenger er.

Å sørge over hva man har mistet, illusjonen i at du forblir sånn du var der, er ingen statisk reaksjon, nei, det er ikke en enkel observasjon, man sørger fordi man er, man sørger over alt som ikke lenger er som det var.

Man sørger, man er sørgende, man er.

Jeg kjenner på dager da sorgen tar hardt grep om meg, jeg kjenner sorgen puste meg i nakken, rett bak meg, jeg er ikke farlig meddeler den, men du, å gjemme seg fra følelsene virker ikke, å løpe fra følelsene er kortvarig, kjenn etter, her er jeg. Jeg er lindringen din, jeg er tårene som triller fra dine kinn, jeg er trykket du kjenner i brystet ditt, jeg er varm, jeg er tidvis utidig, her er jeg. Jeg er sorgen din. Din følgesvenn som skal hjelpe deg å sørge over alt som var, alt som er borte i dag, alt du savner, naiviteten din, uskyldigheten din, alt som ikke lenger er. Nei, jenta mi, du er ikke den samme, du er ikke som du engang var, et nytt legeme blir til, en ny deg blir til. Din kropp, bevisstheten din, du er endret, det er lov å kjenne sårhet, det er naturlig å kjenne smerte, å kjenne lidelsen. Du må gjennom den, skritt for skritt, for at den skal løsne grepet sitt. -Et nytte legeme kommer ut av lidelsen din, et nytt menneske blir til-

Så jeg meddeler til deg, kanskje like mye til meg, sørg, men hva enn du gjør ikke mist håpet ditt, håpet er balsamen for sjelen, håp er botemiddelet for depresjon, håp er å strekke seg etter mulighet når en mulighet blir borte fra deg. Du må holde på håpet ditt, men i terrenget over aksept, lindring og sorg, i denne løypa, i dette terrenget er jordlaget ujevnt, det er ingen enkel ferd, det er ingen enkel løsning. Noen dager er dønningene som treffer jordsmonnet tyst, andre dager så er de fenomenalt gedigne, de beveger seg i voldsomme rørelser, her slår de inn mot land, mot deg. Så sterk er bevegelsen at du ikke evner å holde stand, du må flytte deg to grader mot øst, tre grader mot nord, du står ikke lenger på samme sted som du i sted. Dønningene har talt og trykket har flyttet deg til en ny plass.

Sånn er sorg, enkelte dager er alt fint, andre dager er alt et voldsomt besvær, her triller tårene fritt. I rørelsen fra livet, nei jeg gir jeg deg ikke håpet mitt, det vil være det samme som å slukke lyset mitt. Her står jeg i dønningene fra havet, enkelte dager flytter kraften meg fra ståstedet mitt, andre dager er jeg stødig ankret for dønningene har ikke har kraft til å flytte meg fra min plass.

Mellom alle kjensler i min kropp håp, resignasjon, smerte, lidelse, aksept, så bearbeider jeg hva som er annerledes, hva som ikke lenger er som det var tidligere. Jeg er merket, på godt og vondt av sorgens plass.