Jeg stod i butikken midt blant grønnsakene og så kjente jeg det, synet ble litt tåkete, beina litt gele og angsten ble fremtredende, føling, jeg gjenkjente at nå har jeg lavt blodsukker. Å gå gjennom butikken med en handlevogn hvor du kjenner at for hvert skritt du tar, så faller blodsukkeret litt, er mange ting, det er umåtelig sårbart som type 1 diabetiker. For hvert skritt mot redningen, som er raske karbohydrater, må du som voksen kvinne eller mann manøvre deg gjennom andres blikk og utseende ditt. For selv om diabetes type 1 er en folkesykdom, så skjønner ikke folk flest hva det innebærer å få veldig lavt blodsukker, eller føling. De vet ikke at her teller hvert eneste minutt, hvert sekund teller, før du segner om og kroppen din starter å riste ukontrollert.

Så stod jeg der i kassa, pumpa peip, telefonen peip mer og mer intenst, kritisk står det på pumpa, få i deg karbohydrater. Det samme med telefonen. 2 dingser som passer på meg som diabetiker.

Insulinpumpa som er godt spent fast i siden av bh´en, må til pers. Ut av bh´en, ned under genseren, inn i synsvidde fra publikum. Så er det disse skuldrene som er så stive, som gjør hele prosessen litt klønete. En godt vokse mann på noen og 70, som stod før meg i kasse smilte medfølende mot meg, i sympati? I forståelse? Jeg vet ikke, men det var ikke noe kynisk eller hardt over ansiktet hans, det var helt fritt for forhåndsdømming. Jeg husker at når jeg var liten så kjente jeg både betryggelsen og enkelheten det var å være sammen med godt voksene folk, de som hadde levd litt. Men i dag slo det meg nok en gang at de med fartstid som menneske, de kjenner kostnaden av livets gang, de som kjenner tidens tann, de vet at sykdom gjør seg til gjelde for alle og enhver, sånn er livet, vi blir syke. De kjenner og kostnaden av helseutfordringer og skavanker vi har som mennesker bedre enn de som er usikre og yngre. For de som har levd litt kjenner ofte kostnaden av en helseutfordring på kroppen sin.

Ofte kjenner jeg enorm følings angst etterpå når blodsukkeret blir så lavt blant publikum, for jeg vet veldig godt at andre rundt skjønner ikke hvorfor leppa dirrer, eller at synet blir slørete, eller hvis du spør meg hva jeg heter, så kan jeg ikke alltids svare deg, kognitivt så sliter jeg med å artikulere hva jeg heter på det tidspunktet her. De andre rundt deg vet ikke hvorfor du mister ting i gulvet eller at da du kjører vogna vimsete på grunn av blodsukkeret ditt, at balansen er off, kanskje du skeiner, eller lener deg inntil en vegg, eller en hylle bare for å holde deg oppreist. De rundt deg vet ikke hva diabetes gjør med deg som menneske. Noen ganger så vet jeg at jeg ikke hvorfor jeg får dagen derpå angst når jeg har hatt kraftig føling, jeg vet bare at vi blir evaluert ut i fra oppførsel og «den oppførselen» rammer deg som pasient negativt. Folk rundt deg vet ikke at du med skikkelig lavt blodsukker kan gå og stå, men du må ni fokusere på hvert eneste skritt du tar, som en slagpasient så fokuserer du iherdig for å komme deg frem fra a til å, og etter en stund evner du ikke det engang. Bare å fokuserer på at du må ha i deg raske karbohydrater er vanskelig, å holde seg oppreist er vanskelig og ikke alltid mulig engang når blodsukkeret treffer et visst punkt. Sånn er livet som diabetiker.

Jeg husker at for noen år tilbake da jeg stod i en annen butikk, også en grønnsaks butikk. Så hentet samboeren meg når jeg ikke kom ut igjen av butikken til «normal tid.» Jeg kunne ikke forstå at summen på kvitteringen var riktig. Jeg kverulerte i at det måtte være feil sum, butikk sjefen kom bort, samboeren min måtte rydde opp, det endte med at hele kjøpet ble kansellert. Samboern min skjønte selv at blodsukkeret var faretruende lavt i denne sekvensen og han fikk i meg raske karbohydrater der og da. I etterkant kjente jeg her og på en sterk dagen derpå, følingsangst, i følingen var oppførselen min -«u normal»-.

En dag er været varmt, en dag er været skikkelig kaldt. Som type 1 diabetiker er det avgjørende for mitt blodsukker, jo varmere været er jo mindre insulin tar jeg, jo kaldere været er, så tar jeg mer insulin. Sånn er jo temperaturen i dag uheldig når den svinger plutselig. Men selv om det det er mange ting som avgjør høyt eller lavt blodsukker, mensen, stress, mosjon, virus, covid, betennelser, you name it, alt påvirker blodsukkeret ditt, så vil man selv om man er forberedt og godt regulert være utsatt for omgivelsene som type 1 diabetiker og det er enkelte ganger, ganske frustrerende gitt.

Men at ett annet menneske skjønner at du er kun ett menneske, ja, du er syk, men jeg dømmer deg ikke, jeg har medfølelse for din situasjon, i et stressende og et nedverdigende øyeblikk. Den omtanken tar i alle fall vekten av angsten min i et sånt øyeblikk. At et annet menneske ikke dømme meg, men forstår at man er kun ett menneske og du har ditt ❤️