S

T

I

G

M

A

De har observert at det lite dekkende ordet -stigma,- er registrert så langt tilbake som i Antikken. I den norske akademiske ordbok står betegnelsen stigma; -for Kristus sårmerke, man brennmerker, man stikker med stigma-.

Psykologer har utforsket hva de mener er de evolusjonære årsakene til bruk av stigma, og antyder at det kan tjene sosial biologiske funksjoner ved så og kategorisere og ekskludere individer som kan true fellesskapet gjennom spredning av sykdom, eller ved sosiale lidelser.

Canadieren og samfunnsforskeren Erving Goffman studerte stigma og gikk litt bak de stereotypiske holdningene som stigma har blitt studert under. I dag er det mange som bruker Erving Goffman definisjon når vi omtaler stigma. Goffman definerte stigma som en «egenskap som er dypt diskrediterende,» en attributt der vedkommende har mistet respekt, dette kan være lett gjenkjennelig, som ved eksempel hudfarge, kroppsstørrelse, osv, eller den kan være godt skjult, men likevel diskreditert hvis avsløret, for eksempel ved ens kriminelle rulleblad eller ved tilfeller av psykiske lidelser. For Goffman, var stigma et generelt aspekt av det sosiale livet som kompliserer hverdagens mikronivå interaksjoner, de stigmatiserte kan være på vakt mot å engasjere seg med de som ikke deler deres stigma, og de uten et visst stigma kan nedvurdere, overkompensere for eller forsøke å ignorere stigmatiserte individer. De fleste mennesker, hevdet Goffman opplever rollen som stigmatisert « i noen sammenhenger og i noen faser av ens liv». Goffmans brede definisjonen av stigma inkorporerer mange moderne diskrediterte attributter, inkludert hva han definerer som «stamme stigma» (f.eks. rase, etnisitet og religion), «fysiske misdannelser» (f.eks. døvhet, blindhet og spedalskhet) og «karakter feil» (f.eks. homoseksualitet, avhengighet og psykiske lidelser). Stigma.

Så hvordan har det seg at vi gjennom evolusjonen vår hadde et visst behov for å ty til stigma, der vi i dag stigmatiserer av helt andre årsaker, men kanskje ikke helt ut av en klar sammenheng heller? Alle mennesker dømmer andre mennesker, alle mennesker tyr til en viss grad av stigma. Vi stigmatiserer ut i fra usikkerhet, et behov for å hevde oss, et behov for å forstå kompleksiteten til mennesker, vi stigmatiserer for å forstå oss på andre og for hva, svar?

Et mikronivå av stigma, et mikronivå av å møte på stigma, å miste respekt, -en egenskap som er dypt diskrediterende-.

Den svarte andungen som ble frastøtt flokken sin, de hvite andungene passet inn, ikke den svarte andungen, hen passet ikke inn. Frastøtt, mistet respekt, utstøtt, stigmatisert av sin egen mor, selv fra sine søsken., andungen som var annerledes fra de andre andungene. Hvem andre gjennom historien vår ble truffet av stigma? Fattige, spedalske, fargede, samer, psykisk syke, mentalt ustabile, lavt utdannende, Van Gogh? Foucault? Elise Ottesen Jensen? Mennesker som «faller utenfor» atferden samfunnet og kulturen rundt har satt presedens for.

Stigmatisert, de som mister respekt, den/ de som er litt annerledes enn de andre rundt dem.

I møte med sinnet til menneske så er vi et komplekst individ med kjensler, vi hater, vi elsker, vi utøver hatefulle gjerninger og ytringer. Vi elsker i et minutt for å støte ut i det neste. Er stigma en hatefull kjensgjerning? Kommer hat ut fra et selvforsvar, en ilsk emosjon som kommer frem når vi blir forbigått, tråkket på, når noen truer eller skader noen i vår omkrets? Hatet blomstrer fordi vi elsker. Er det her stigma baner veien inn?

Vi verner oss selv i stigma, vi verner kanskje og de vi er glad i ved å utøve stigma, de vi elsker. Men her vi står i dag, i 2024, er ikke stigma en hatefull kjensgjerning? En egenskap som er dypt diskrediterende, diskreditere betyr å bringe i miskreditt ( Miskreditt betyr ringeakt eller vanry; egentlig dårlig eller manglende kreditt) eller ved å vekke mistro til.

Erving Goffmans første kone slet psykisk, det gjorde at Goffman jobbet aktivt med å fjerne grunnlaget for tvangsinnleggelse, som ble en stor kampsak for hans del. Men der har jo stigma holdt seg i forholdvis kjølig farvann, mentale lidelser, i og for seg en utdatert betegnelse i dag, men mentale lidelser har alltid vært en av stigmaets største forvaltere. Funksjonshemming, seksualitet, hudfarge, språkvansker, hørselsproblemer, legning, navere, syke mennesker. Stigma. Når jeg var liten visste ikke, selv i dag forstår ikke folk dette, at det er forskjellige typer diabetes, de trodde og tror at det er en sykdom, ikke flere, de samler alt sammen i en ting. Diabetes 2 og diabetes 1, verden generelt vet heller ikke mye om Mody. Og i det trodde folk flest at jeg hadde spist for mye sukker, derav hadde jeg fått tildelt diabetes type 1, jeg hadde spist meg syk selv. Denne strofen har jeg hørt utallige ganger siden jeg var et ungt barn, «har du diabetes, du er jo ikke feit/ tjukk/ stor», jeg undres jo over om fornærmelsene ble registrert i fullt omfang. Hvordan denne ord ileggelsen pisker deg som pasient. Du er ikke feit, er det en bekreftelse, eller er der en skam påført kjepp de kaster mot deg? Nei, jeg er ikke …. Det er akkurat som om hodet stopper opp her og det bruker et minutt for å hente seg inn igjen, «du er ikke feit», vent litt, skal jeg være takknemlig for bekreftelsen? Eller skal jeg bli fortørna over uttalelsen, ikke kun for min egen del, men alle de som får diabetes, type 1 eller 2, eller Mody? For alle som får uvettige kommentarer fordi de lever med kronisk sykdom. Og alle de som er større enn vi dag har lagt til grunn for å være -sunn nok, fin nok, tiltrekkende nok- for samfunnet vi er en del av? Etter et minutt, kjentes det ut som en pisk som slo til meg, feit, nei. Jeg merket hvordan øyenbrynene hoppet opp langt over panna, hvordan har det seg et voksent menneske selv ikke forstå hvordan en så uvettig kommentar håndteres så lett mot deg? Hvordan har det seg at et barn tar kommentarene og så er det barnet som kjenner kostnaden av piskens slag, og at barnet selv ser hva den voksene påfører de rundt seg. Det var en av gjentatte kommentarer som ble en introduksjon til et liv med helse stigma, mat skam og helse skam og den har vært brutalt i omfang, som den oftest er for de med kronisk sykdom.

Det tok litt tid før jeg kjente vekten av tilbakemeldingene selv, et sted kom brutaliteten inn over meg, jeg skammet meg over å være syk. Ikke fordi jeg nødvendigvis var flau, selv om sykdomsbildene jeg levde med tidvis var ekstremt nedverdigende, men alle disse kommentarene, alle meningene, alle synspunktene fra omverdenen rundt, det kjentes ut som om det banket skammen bit for bit inn i meg. Men hadde skammen min opptrådt uten stigma?

Det kan virke som om vi for hvert år, hanskes med et nytt stigma. Men hvis stigma er en elementær funksjon, er det sinnet vi burde opplæres i eller er det stigma?

Og er skam en forlengelsen av hatet, -stigma-, eller kun kompleksiteten til oss, mennesket? Er det ilsken inni oss som tyr til stigma, den barnslige iveren etter å gjengjelde det du har gjort mot meg, det du har påført meg, der vi presser min norm over på deg? Kan vi i dag skille stigma fra hatet?

Goffman registrerte en ting til og det er dette, når den stigmatiserte blir stigmatisert, stigmatiserer ofte den stigmatiserte seg selv, som ofte ender med at den som blir stigmatisert opplever et møte med skam. Den som blir stigmatisert stigmatiserer seg selv og i det så skammer man seg og. Den skam kjeppen er kostbar, stigma, skam og psykisk helse er som et hamster hjul, den ruller kontinuerlig rundt inni der. Men en ting er iallfall sikkert, i møte med ens helsetilstand, i ens legning, med ens personlighet, i ens tro, må vi også skamme oss over å være sånn vi er? Frisk, syk, liten, stor, lavmælt, høylytt, vågal, ydmyk, seg. Annerledes enn den ønskede atferden som prosjekteres fra de rundt deg?

Kostnaden stigma kreerer er massiv i omfang, både for små barn, for ungdom og for voksene og ❤️