Tenk så vanskelig det hadde vært hvis alle veier så sånn ut, hvis alle jobbsituasjoner var intrikat sammenvevd og uten et rett veinett, tenk hvis livet hadde vært full av sikksakk mønstre hvor enn du snur seg. Tenk hvis ingen av veiene var rette eller oversiktlige, men uorganiserte, kronglete og diffuse. Tenk hvis du kontinuerlig befinner deg i settinger der du alltid snur deg etter denne nettopp denne svingen, kanskje veien retter seg ut etter denne kurven, så neste, så neste der igjen, sånn holder vi på, år inn og år ut. Vi manøvrer oss i terrenget der vi kjemper om en rett vei, for å holde hodet på plass og for et håp om å mildne kvalmen som kommer av å kontinuerlig bevege seg frem og tilbake, hit og dit, i en sikksakk tilværelse. Og for hver krappe sving, for hver strekning står håpet der, et håp om en rettere mer oversiktelige vei, en vei som retter seg ut nettopp for deg, en vei som gjør ting lettere for deg.

Sånn er det ofte med relasjoner vi har i forhold til grensesetting. Å sette sunne grenser for oss selv og relasjonene vi har i livet vårt. Vi håper at den andre parten skal ta valget for oss, vi håper at vedkommende skal forstå selv, det vi behøver, takt og atferd, hva som er og hva som ikke er greit. Vi håper på at det er ikke vi som må ta et valg, at det er ikke vi som må si nei.

Av forskjellige grunner sliter mange av oss med å opprettholde sunne grenser for oss selv. Vi bøyer oss i spagaten uten engang å ha motorikk for å bøye beina helt ut til siden. Men vi gjør det for det, vi bøyer oss inn i umulige stillinger for de vi omringes av og de vi lever med. Sånn har det alltid vært, vår norm er å gjøre det umulige, å sette oss i spagaten selv om fysikken vår er stiv og ubøyelig, så har vi lært at vi skal bøye oss inn i stillinger der kroppen, sinnet og følelsene våres på ingen måte er i stand til å presse seg inn i. Vi krummer ryggen, beina splittes rett ut i spagaten, hender og armer strekker seg ut hinsides fornuft og forstand, vi strekker oss langt ut fra vår naturlige kroppsform. Selv uten leddvæske så strekker vi oss langt for å møte et annet menneske. Vi vet ikke annet, vi vet ikke mer enn å strekke oss lenger og lenger ut til siden, frem og tilbake, hit og dit. Dette som var en evolusjonsmessig bærebjelke som skulle berge arten og verne felleskapet, ble man ikke her indoktrinert med å ta mer hensyn til andre enn oss selv. Vi gjør det jo ennå, kulturmessig og biologisk så programmeres vi fra dag 1 til å tenke på andre fremfor oss selv, til å ofre oss selv, til å bistå andre. Vi er programmert til å stå her og hvordan programmeres vi til å gå fra stien vi alltid har beveget oss gjennom?

Er det for å bli likt, akseptert, respektert, gjør vi det for å bli verdsatt, for å tilfredstille? Gjør vi det av kjærlighet? Er det for å være noe, bli noe, for bekreftelse, for å bli anerkjent og verdsatt? Ja, hvordan har det seg at vi befinner oss i situasjoner der ansiktet blir grønt av misnøye og situasjonen spiser oss opp på innsiden? Hvorfor sliter vi med å uttale NEIIIIIIiiiiii. NEI! Dette liker ikke jeg, dette vil ikke jeg, nei! Her går min grense og jeg forventer at du som menneske overholder grensen jeg har overfor deg. Jeg har behov for at du uansett setting, respekterer meg og tar hensyn til meg. At du som menneske respekterer tre små bokstaver, et lite ord. Nei.

De kaller ofte dette monsteret for medavhengig, eller muliggjører. I relasjoner der vi hjelper mennesker som sliter med alt mellom himmel og jord, for vi vil jo bare hjelpe de med å komme seg opp på beina igjen. Vi bidrar ofte med ting som er hinsides fornuft å skulle hjelpe et annet voksent menneske med. I så måte befinner vi oss ofte et sted mellom fornektelse og glattgjøring, ved å overse og ved å dekke over så skjuler vi ting som er flaut og skremmende for omverdenen. Vi minimerer ting som skjer og hvor alvorlig de er. Vi lukker øyne og ører for vi vil jo ikke se på hva det er som skjer eller vår egen deltakelse i det som utfolder seg. Vi smiler når vi vil skrike, vi ler når alt inni oss lengter etter å gråte, vi fylles av harme, når det som gjør oss harme er det av vi lukker øynene og ørene for. Det som er helt åpenlyst er at vi utsetter virkeligheten og vi drukner i vår selvvalgte isolasjon. Vi drukner ved å skjule det som er så vondt å måtte innrømme, både for oss selv, men og for omverdenen. Vi kan ikke redde et menneske som ikke vil redde seg selv, vi kan ikke redde noen som ikke vil gå til verks og ta til seg redskapene som er tilgjengelig, for å stå til ansvar for sin egen virkelighet. De bruker betegnelsen medavhengig for alt mellom himmel og jord, og muliggjører der man muliggjør destruktiv atferd, om det så er innenfor aspekter av helse eller rus. Vi bidrar til at virkeligheten blir stappet under et vaklevorent teppe, vi bidrar til at vi synker sammen med de vi forsøker å redde. Fornektelsen deres blir og vår, vi børster ting av, vi lukker øynene og vi glatter over deres atferd. Kanskje vi håper at ved å bidra så vil de skjerpe seg, eller overleve, kanskje vi håper at ved å redde dette menneske så redder vi oss selv? I denne tilværelsen så mørklegger vi oss selv, vi hjelper destruktiv atferd med å fortsette veien videre. Vi hjelper mennesker som ikke trenger denne type hjelp, de trenger klare grenser, de trenger ikke midler, eller å fortsette den ugunstige veien de har begitt seg ut på videre.

Sunne grenser som er avgjørende når det kommer til omtanke for en selv som menneske. Sunne grenser som er vesentlig for å ta vare på seg selv. Og opprettholde sunne grenser for mennesker som ikke tar vare på seg selv, eller som står på et særdeles negativt sted i sin tilværelse. Vi trenger alle sunne grenser som velfungerende mennesker.

Tilstanden som trenger mer enn noe annet å bli respektert. Men som også nikker mot usikkerhet, mot utydelighet, mot ensomhet, aksept, verdi, helhet? Hva utgjør manglende grenser annet enn å gi vekstvilkår for bitterhet, hva utsetter manglende grenser for oss som mennesker? Selvutslettende atferd, indignasjon, håpløshet, sinne, nag, harme? Å sviket en selv? Å svikte følelsene og psyken, for et hig etter et sekund av bekreftelse og ro? Hva indikerer manglende grensesetting i sin helhet? Det som spiser opp innsiden vår, det som fortærer oss innvendig, det som saumfarer vann og land, etter hva? Et hig av anerkjennelse og kjærlighet, kontroll, over det som ikke kan kontrolleres, andres adferd? Er det mine mangler som menneske? Er det redsel, straff, utilstrekkelighet? Redselen for å skuffe, setter oss i situasjoner der vi kan bli avvist, der vi må stå i ubehag og i en sannhet vi ikke ønsker å forholde oss til. Livet er komplisert.

Det her er min grense, settingen, plasseringen, tydeligheten er skriftet i stein og her står den!

Er manglende grensesetting kun et speilbilde som trenger veiledning, er manglende grenser noe annet enn min menneskelighet, men likeså min min usikkerhet? En ting er sikkert, om det er helse, om det er rus, om det er psykisk helse. Om det er behovet vi har for å kontrollere det som er ukontrollerbart, livet, livslengden, uforutsette livs begivenheter, så er det nettopp det, å forsone seg med at visse aspekter er utenfor vår kontroll som mennesker, og sånn er det for absolutt alle mennesker. Forsoner vi oss ikke med at vi har mulighet å sette opp sunne grenser for oss selv, å ta hensyn til vår egen velbefinnende, så vil vi stå på nøyaktig samme sted som tidligere. Vi kan fornekte virkeligheten likt dem, vi kan tilby lite hensiktsmessig hjelp i sekvenser der de spør om hjelp, men den er der for det, det mest ubehagelige, det som er utenfor vår kontroll som pårørende, deres valg og deres ståsted.

Det vi alle mann må forholde oss til, det som tidvis er svært så ubehagelig, livet❤️