Tøffe samtaler

Kontinuerlig tar vi ubevisste og bevisste avgjørelser for å leve livet, kontinuerlig vegrer vi oss for å ha samtaler som uroer oss, samtaler og avgjørelser som koster ting innad i en relasjon til de vi setter pris på.

Det er tidvis skikkelig guffent og ordentlig vondt å være menneske i relasjoner der vedkommende sliter, for hvor skal vi trå, gjør vi det verre eller bedre, både her og nå, men og fremover, i tiden etterpå?

Det er guffent å stå i settinger som er krevende, ensomme og tøffe for de som står i forhold som er i vold av bias og stigma, i vold av idèer og tanker vi har som sivilisasjon. Som omtrent alle i verden har en mening om.

Det er strevsomt å utlevere seg blant skjulte skjeletter og ømme tilstander som vi har lært at skal skjules for omverdenen rundt.

En mestringsstrategi

«Avhengighet dreper ikke rusavhengige. Det dreper familien, barna og folk som prøver å hjelpe.»

Da jeg var liten drakk farmoren min, jeg husker ikke voldsomme sinne utbrudd når hun ruset seg. Men jeg minnes at i redselen hennes så omtrent flommet sinne og redselen fra henne.

Hun var streng i rusen sin, hun var engstelig når hun var edru og når hun ruset seg. Hun var hard med de rundt seg, både i engstelsen sin og i rusen hun tok til seg. Jeg minnes ikke at hun på 10 års dagen min skjøv hele kakefatet med bursdagskaka mi bortover spisebordet i sinne. Jeg husker bare en enorm frykt og i det så kom sinne fram. Det var jo alltid dagen derpå for farmor, det var alltid dagen etterpå. Hun sa aldri unnskyld til meg, selv etter at hun ble edru, ett år etterpå. Nei, jeg vet ikke om hun unnskyldte seg overhode til noen. Hun sluttet å ruse seg når jeg var 11 år gammel, men hun fulgte ikke skrittene, de som gjør at du eier ditt ansvar i denne sammenhengen der rusen har regjert over ditt liv i mange år. For den setter spor etter seg. Den setter spor i deg.

Jeg minnes at da hun var i ferd med å gå bort, så strakk hun seg etter hånden min og spurte inntrengende om jeg ikke kunne passe på faren min. For hun visste at jeg visste, hun visste også at jeg som 21 åring tok ansvar, ansvar for ting som ikke var mitt å ta på meg, fordi jeg var jente, eller fordi jeg var som jeg var? Jeg sa nei, ikke et autoritært nei, men jeg husker alle tankene som fløy gjennom hodet mitt, jeg synker hvis du ber meg om å rydde opp i ditt rot, jeg kan ikke bøte på ditt ansvar, så jeg meddelte «at vi alle skal ta vare på hverandre». Men det ble ikke sånn, vi tok ikke alle vare på hverandre i tiden etterpå. Vi hadde ikke genuine samtaler om hva rusen forvolder, eller hvordan rusen forkler seg, vi åpnet ikke om konsekvensene av en sånn type oppførsel, eller rotet som ligger igjen bak deg. Kaos, smerte, harmen som vokser i oss, eller hvor destruktiv både skammen er, men og ettermæle av hemmeligholdelsen. Hva den forårsaker både barn og voksene. «Hysj, ikke si det til noen.»

Farmor var en av flere som slet med psyken sin og hun var kjip med de som var henne nær.

Før farmor og etter farmor har flere i min familie ruset seg, vi er en av mange familier i vårt land som sliter med funksjonell rus under et lite tak. I et hjem, som så mange andre nordmenn.

Funksjonell

Funksjonell alkoholisme, den vanligste rusen som er, meddeler rus terapeutene deg.

Nei, ikke den vi ser der gatelangs, ikke den synlige rusen, som er litt påtrengende og beskjemmet å beskue på Karl Johann. Men den som er skjult bak alt det usynlige, skogs vidder og mang en trær, i ethvert hjem, her i vårt land.

Godtatt rus, beskjemmet rus, skammens rus, det er mange ord rusen kaster omkring seg.

Rus og mental helse som så mange familie sliter med, som gjør at vi som etterkommere og familiemedlemmer, innad og bak kulissene sliter med relasjons vansker, skam, flause, og ettermæle av det rusen legger igjen etter seg. Jeg vil påstå at innad i rusen så gjemmer mørke seg, i det de søker lindring for så åpnes en dør for de andre som står her. Inn i et hav av kaos, uro og smerte, det er en dør inn hit, som gjør det vanskelig å gå ut av.

Det er fortsatt mye stigma rundt rus her i vårt land, selv om mange utleverer det de hanskes med under sin husholdning, under sitt tak, i sitt hjem. Det fremdeles mang en teori, mang en myte om det som er beskjemmet å konversere om. Rusens oppstandelse og rusens hjem. Rusen rommer enormt mye skam, selv i 2024, etter flere århundrer med sagn, film, skuespill, teatre. Ja, det er mange som har forespeilet oss, hvordan rusen oppfører seg.

Men helt virkelig? Kanskje litt, men ikke helt, ikke reelt, hva rusen egentlig forvolder.

Funksjonell alkoholisme gjør det vanskelig å utlevere seg, det er vanskelig å uttale høyt hva som forgår bak en dør, en husholdning, i et hjem, under et lite tak. Outer vi vedkommende, sier vi noe feil, før vi stigmaet og alle mytene som vi forsøker å løsrive oss fra? Gjør vi noe galt?

Men er det rusen som er trollet vi kjemper i mot som så mange rundt om oss tror?

Hva hemmeligholdelsen gjør med oss

Det mentale fraværet av ansvarliggjøring er trollet vi lever og kjemper med.

Både i relasjon til den som strever, men også oss i mellom, vi som står her og tar i mot alt mulig rart. Ansvarsfraskrivelsen, skammen, «hysj» uttaler mødre og fedre og besteforeldre til sine barn og barnebarn, ikke si det til noen, «hysj», bær det inni deg.

Fornektelse, aversjonen, det undertrykte sinnet, avmakten, alle løgnene, den ekstreme manipuleringen. Så vondt det er å bo i et sånt hjem, der vi skjuler ting, der vi gjemmer ting, der vi later som ingenting. «Hysj, ikke si det til noen», «hysj, bare her i vårt hjem».

Det utmattende trollet fornektelse og vegring avgir er massivt.

Mangel på ansvar for sine gjerninger er det rusen legger igjen etter seg.

Manipulering,

glattgjøring,

skam,

en enorm massiv ensomhet,

fravær av tillit,

sinne,

skuffelse,

hat,

harme,

ilske,

bitterhet,

alt dette legger ettermæle av rusen igjen etter seg. Alt dette rommer rusen under et lite tak, innad i en husholdning, i et hjem, bær det inni deg.

Tabubelagte tilstander med så mye følelser som ligger og verker noe så instendig bak et ansikt, et menneske, et helt ordinært hjem.

Hemmeligholdelse og skam, ansvarsfraskrivelse og skuffelser, det er rusens hjem.

Jeg har ikke et problem

I Norge som i mange andre land, er funksjonell rus en rus form som gjør temaet vanskelig å konversere om.

Funksjonell betyr vel fungerende, gjør det ikke det?

Hvordan hjelper vi noen som ikke vil ha hjelp? «Jeg kan drikke litt», og «jeg har ikke et problem!» meddeler de selv.

Hvordan får vi vedkommende til å stå til pers for å hjelpe seg selv?

Hvordan blottlegger man det som er så nakent og vondt å konversere om til de som tror noe om rusens hjem?

For hva innbærer, å ha et rusproblem?

Ettermæle av omsorgssvikt, alt det skjulte, hemmeligholdelse, ettermæle av mangel på ansvar, mangel på alt det man forventer av et voksent menneske, som fungerer litt? Bra? Ikke i det hele tatt? Som skuffer deg hinsides alt det et menneske skal tåle som barn.

Funksjonelle rusavhengige, som har forpliktelser, kjærester, barn, et hjem.

Når slutter man å være funksjonell?

Ordet funksjonell, rommer så mange tanker, så mange ord, så mye u uttalt.

De gjør ting, men når skoen butter imot, eller når skoen dropper, så møter de seg selv. Det er lite som skal til før de tar opp mekanismen som ikke er et problem mener de selv, de fungere jo, de gjør jo ting, de drar på jobb, de har et hjem, de ….er ikke som de som kom før dem selv.

Rusavhengig.

Det som ikke uttales, som de fleste vet i dag, er hva mødre og ferde, hva partnere gjør for at de skal klare seg, de som er medavhengige, de som muliggjør deres tilstand, de som tillater at dette monsteret fortsetter en dag til, et år til, et helt liv? De bidrar økonomisk, for de vil så gjerne at de skal klare seg, kanskje de heller ikke vet bedre enn det de gjør i dag?

Slutter man å være funksjonell når det er fravær av å eie og å ta ansvar for deres valg, gode eller dårlige, å ta ansvar?

Kostnaden av rusavhengighet

Det er ingen quick-fix, eller en enkel løsning på noe som er såpass komplisert som psyken og mestrings tilstanden som rusen avgir.

Rusen er som gift for de som bor med deg, har relasjon til deg, er barn av deg, den siver ut av deg og holder vold over alt mellom himmel og jord, skuffelser, frustrasjon, harme, lengsel, tillit, mangel på ansvar. Tap av samhold, solidaritet, respekt og ubetinget kjærlighet. Den siver gjennom alt, alt det gode vi er som mennesker, alt det gode som liver avgir.

Rusen tar mer enn den gir.

Ettersom tiden går gjør den stor skade i et individ, den ødelegger hjernen og den ødelegger kroppen din. Litt om litt, år for år, til det ikke er mer igjen av den funksjonelle kognitive delen av ens individ. Det er kun skuffelser og smerte og alt det andre som relasjons vansker og tillitsbrudd forvolder over tid, svik som med tiden er større enn den snille og gode delen av ditt individ.

Minnene blir vage, mens skuffelsen og smerten er det man husker. Barn, foreldre, søsken, kjærester, venner og familie. Skuffelsene er minnet ditt.

Det er kun et hult minne, vårt siste drag av en erindring og på ingen måte det vi ønsker å huske av deg. Hva vi mistet, hva det tok fra oss, deg som voksen, ditt ettermæle og ditt individ.

De kaller det en sykdom. Å velge rusen for å unnslippe det man ikke klarer å hanskes med, det man ønsker skal forsvinne, det usikre, det smertefulle. Livet.

Å velge rusen fremfor dine barn, din kjæreste, foreldre, ja alle og enhver. En sykdom.

«Jeg har ikke et problem». Nei, det er ikke et problem, hva du etterlater både bak deg og foran deg. At du som voksen, ikke tok ansvar for ditt liv.

«Jeg er ikke avhengig av narkotika eller alkohol. Jeg er avhengig av å unnslippe virkeligheten min.»