«Når vi ærlig spør oss selv hvilken person i livene våre som betyr mest for oss, opplever vi ofte at det er de som i stedet for å gi råd, løsninger eller kurer heller har valgt å dele smerten vår og ta på sårene våre med en varm og øm hånd. Vennen som kan være stille sammen med oss ​​i et øyeblikk av fortvilelse eller forvirring, som kan bli hos oss i en time med sorg og bortkommenhet, som kan tolerere å ikke vite, ikke kurere, ikke helbrede og møte realiteten av vår maktesløshet med oss, det er en venn som bryr seg.»

Henri Nouwen

Åpen nærhet

En av de mest skremmende tingene vi går gjennom som mennesker er å holde rom for ting som er utenfor vår kontroll. Å møte opp, å vise hva som skjer inni oss, å blottlegge oss helt. Det er en åpen nærhet til ting som er utenfor vår kontroll. Å åpne hjertet helt, der vi vet at det er ingen garantier, vi kan ikke kontrollere livet, livet skjer. At utkommet av det vi tilbyr et annet individ, er utenfor vår kontroll evne som menneske.

Det er ekstremt nakent å åpne opp inventaret sitt, når vi vet at ting er utenfor vår kontroll. Det er nakent å åpne opp for alle inntrykkene, alle kjenslene vi sitter igjen med i ettertid.

Liker hen oss, har vi kastet bort verdifull tid på ting som er bortkastet, har vi blottet oss helt, uten avkastning? Disse følsomme øyeblikkene som gjør at spørsmålet dukker opp på innsiden av oss «er jeg nok?» Vi føler oss umåtelig blottstilt i vår nakenhet.

Tenk hva det åpner opp for, å blottlegge seg helt.

Tenk hva det byr på, å bli avvist.

Tenk hva det påfører oss hvis vi ikke er nok. Overlever vi å utlevere det mest nakne vi kan tilby et annet individ, sårbarhet, tro, tanker, kjensler og ideer. Det som er privat, nakent og litt uhyggelig?

«La oss ikke undervurdere hvor vanskelig det er å være medfølende. Medfølelse er vanskelig fordi det krever den indre tilbøyeligheten til å gå sammen med andre til et sted hvor de er svake, sårbare, ensomme og ødelagte. Men dette er ikke vår spontane respons på lidelse. Det vi ønsker mest er å gjøre unna lidelsen ved å flykte fra den eller finne en rask kur for den.»

Henri Nouwen

Sårbarhet og autentisk nærhet

En naken kjensle av å by på seg selv mens bevisstheten vår vet at vi kan bli avvist, vi kan erfare at vi ikke er nok, at vi har bydd opp til dans for å stå alene på gulvet, forsmådd.

En naken nærhet, en naken ærlighet, en naken tilstand av å tilby noe som er inni oss, noe sårbart og å så dyrbart. Dette er det vi tilbyr, vi byr opp til dans og rekkevidden av nakenheten, er innsikten i at det kan hende at vi ikke er nok. En skremmende og å så naken kjensle, følelsen av å ikke være nok, at vi åpner for for at vi kan bli avist i denne sekvensen der vi blottlegger oss helt. Er det fordi vi ikke strekker til som det menneske vi er, med det vi tilbyr et annet individ. Innsiden vår? Eller er det så enkelt som at menneske vi henvender oss til ikke takler det mest følsomme et menneske kan tilby et annet? Inventaret sitt.

En åpen nærhet der man tilbyr deler av seg selv i vissheten av at vi kan bli forsmådd, vi kan bli avvist og forbigått. Det kan godt hende at vi ikke er nok, det kan hende at ved å blottlegge oss så mister vi noe vesentlig, som trygghet og ansikt.

En åpen nærhet er muligheter av muligheter som et vaklende tårn inni oss. Biter av tre som stables oppå hverandre, for livet skjer og biter av treet blir borte fra skjelettet vårt. Det er ømt, det er sårt og så innmari nakent å leve gjennom. Der brikker på brikker med vesentlige biter blir borte fra fundamentet vi står på, borte fra grunnmuren, oppbyggingen, innsiden vår.

Vakler vi, står vi, overlever vi?

«Medfølelse ber oss om å gå dit det gjør vondt, å gå inn i smertens steder, å ta del i det sønderknuste, frykt, forvirring og lidelse. Medfølelse utfordrer oss til å gråte sammen med de som er i elendighet, å sørge med de som er ensomme, å gråte med de som gråter. Medfølelse krever at vi er svake med de svake, sårbare med de sårbare, og maktesløse med de maktesløse. Medfølelse betyr full nedsenkning i tilstanden, å være menneske.»

Henri Nouwen

Det som er utenfor vår kontroll

I denne skjærsilden der ting er utenfor vår kontroll, hva andre tenker om oss, hva andre tilbyr oss, så kan det fint være at nærheten og åpenheten er nok. Det kan være at ved å holde døren oppe så vidt, så glimter dagslys inn i vårt liv. Lys som lyser opp livet mer enn nok, et lys som bringer mer lys inn i vårt liv. Å åpne opp rommet til en bevissthet at man er sårbar for avvisning, vi er blottstilt. Man er sårbar for nakne kjensler som er utenfor vår kontroll som menneske i verden vi lever i.

Et liv som nå er nakent i møte med avvisning og kritikk, men og alt det gode, det som kommer når vi er autentisk, genuine, oss. Samhold, felleskap, kjærlighet, at man er mer enn nok på innsiden sin.

Å åpne opp for sårbarhet ved å vise litt av inventaret sitt, der vi står i kulisser som er utenfor vår kontroll. Her er vi nakne for kjensler som påvirker oss, og langt i ettertid.

Det er en av de mest skremmende kjenslene vi kjenner på, men det er og den mest knyttende følelsen man tilbyr et annet individ, sårbarheten sin. Det å så menneskelig.

Å tilby litt av det nakne i sitt liv, for å åpne opp døren til tilknytning. I en åpen nærhet tilbyr du noen utenfor deg, en brobygger inn i nærhet, inn i liv.

Enkelt er det ikke, men det er en styrkende egenskap å pløye gjennom inventaret sitt og tilby den mest skremmende kjenselen et menneske kan tilby, inventaret sitt. Det intrikate, det sammenvevde, det nakne, som bor i ethvert individ. Innsiden, kjenslene, liv.

«Gjennom årene har jeg innsett at den største fellen i livet vårt ikke er suksess, popularitet eller makt, men avvisning av oss selv. Suksess, popularitet og makt kan by på stor fristelse, men deres forførende kvalitet kommer ofte fra måten de er en del av den større fristelsen til avvisningen av selvet. Når vi har kommet til å tro på stemmene som kaller oss verdiløs og u-elskbar så er suksess, popularitet og makt lett oppfattet som attraktive løsninger. Fellen er avvisning av selvet. Så snart noen anklager meg, så snart jeg blir avvist, alene eller forlatt, så kommer tanken: «Vel, det beviser nok en gang at jeg er en ingen.» Avvisning av selvet er den største fienden av det åndelige livet, fordi det motsier den hellige stemmen som kaller oss elsket.» Å være elsket utgjør en kjerne sannhet i vår eksistens.»

Henri Nouwen