Villanden og Henrik Ibsen

I Norge vil vi på et eller annet tidspunkt støte på Henrik Ibsen verk. Om det er Villanden, eller et dukkehjem, så vil de fleste av oss begi oss ut på en ferd med å analysere, eller å beskue, ettermæle etter Henrik Ibsen. Både Nora og Gina er blitt kjente navn i fra Ibsens virke.

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske,

tar du lykken fra det med det samme.

Henrik Ibsen, Villanden

En livsløgn er ideen, men likeså illusjonen som vi mennesker har om vårt liv. Livsløgnen innbefatter løgn og et selvbedrag som vi meddeler omverdenen rundt.

Og Henrik Ibsen selv meddelte at tar vi bort illusjonen, så står vi igjen her, uten lykke.

Lurer vi oss selv?

Jeg tror Ibsen brukte de mange vonde barneskjebner for å illustrere at vi mennesker, alle, kommer mer eller mindre skamskutte ut av vår barndom og bringer skaden videre til våre barn. Når det gjelder å se polariteten mellom barn og foreldre og hvor sårbart barnet er, har Ibsen som dikter levd opp til både sin erklæring om at det å være dikter er «å se» og til sitt kjente og nådeløse utsagn: «at digte – det er at holde dommedag over sig selv». Så får vi bære over med at Ibsen i sitt eget liv ikke var noen god far for sin uekte sønn Hans Jacob.^*

«Ibsens skamskutte barn»,

av Ellen Hartmann

Ellen Hartmann er psykolog og professor emerita i klinisk psykologi ved psykologisk institutt, UIO.

Så hvordan har det seg at nærmere 150 år etter at Ibsen var tidsaktuell med noen av sine analyser/ verk, så harselerer vi fremdeles med de samme tingene? Samspillet med omverdenen og speilbilde som vi i dag holder ved, mer enn det aktuelle, sannheten, det litt nedrige, livet?

Er illusjonen fremdeles i 2025 viktigere, lettere å fordøye for individet, snarere enn det som tidvis er svært ubehagelig? Sannheten, det genuine, det fragmenterte, det komplekse, det følelsesmessige, livet selv?

De fleste av oss vet i dag at sannheten kan være brutal, men å lure seg selv i løgn, det er likeså vondt, om ikke verre, er det ikke?

Sannheten er vond der og da, men løgnen svir lenge. Lenge etter at historien, eller livsløgnen ble først artikulert mot individet. Løgnen kan tidvis være uholdbar å leve i, det kan kjennes ut som om oksygenet forsvinner fra toppen av hodet. Men lever vi fullt ut uten oksygen, eller overlever vi?

Å tåle det som er ubehagelig

Forfatteren og presten Henri Nouwen, skrev i boken «you are the Beloved: Daily Meditations for Spiritual Living,”

«La oss ikke undervurdere hvor vanskelig det er å være medfølende. Medfølelse er vanskelig fordi det krever den indre tilbøyeligheten til å gå sammen med andre til et sted hvor de er svake, sårbare, ensomme og ødelagte. Men dette er ikke vår spontane respons på lidelse. Det vi ønsker mest er å gjøre unna lidelsen ved å flykte fra den eller finne en rask kur for den».

Utsagnet traff meg midt i hjerterota, for det er en av tingene jeg har slitt med selv og kjenn etter, hva teksten etterlater deg. Trenger vi innspill om hva vi burde gjort annerledes, eller at noen, at en, lytter til det vi meddeler?

Det mest prekære, kanskje det vanskeligste og, er å lytte uten å komme med innspill, å lytte uten å smette inn kommentarer eller løsninger, å lytte uten å fikse andres ting.

Så håpløst egentlig, å høre ting som er ubehagelig, som vekker ting oss som vi ikke alltids vet hvordan vi skal hanskes med, storheten i livet, det overveldende, livet selv. Jeg som et enkelt individ, kan ikke fikse dette, ei heller dette, jeg tåler at du, mitt barn, min venn, min andre halvdel, finner løsningen selv.

Vår tids livsløgn

I år 2025 blir livsløgnen en tik tok, en snap, et insta shot?

Et redigert, finjustert innblikk i andres liv? Hvordan ser det ut der på den andre siden av linsen? Det som på ingen måte er livet, men et redigert innspill? Og hørte Ibsen hele rekkevidden av ironien i menneskers samspill? Det eksterne, fikseringen på det ytre, det imaginære? Kontroll behovet vi ofte utøver, det som smetter ut av munnen vår så raskt at vi ikke evner å holde munnen igjen.

For all del- ikke ta bort illusjonen, ikke ta bort filteret, ikke ta bort det justerte vegg bilde, ta bort lidelsen, ta bort smerten, ta bort det som er ubehagelig.

Så stiller vi, folket, spørsmål i sosiale lag og i media: hvorfor er det krig, hvorfor gjør man sånn, hvorfor vet vi ikke bedre, hvorfor har vi statsledere som ikke tenker seg helt om? Hvorfor er verden slik? Hvorfor er det lidelse? Hvorfor er et spørsmål man kan stille i det uendelige.

Ta bort filteret.

Orker vi det, overlever vi hvis filteret forsvinner?

Har vi utholdenhet til det, å ta av filteret og å stå i livet?

Medfølelse – som bokstavelig talt betyr «å lide med» – er veien til sannheten om at vi er mest oss selv, ikke når vi skiller oss fra andre, men når vi er like. Det åndelige hovedspørsmålet er faktisk ikke: «Hvilken forskjell gjør du?» men «hva har dere til felles?» Det er ikke «utmerke», men «tjene» som gjør oss mest menneskelige. Det er ikke å bevise at vi er bedre enn andre, men å bekjenne å være akkurat som andre som er veien til helbredelse og forsoning.

Henri Nouwen

De samme spørsmålene som Ibsen stilte, stiller vi

Den kjente amerikanske tilknytningspsykologen Mary Main (1999) hevdet i en artikkel hun selv mente var spekulativ, men som jeg syns er interessant, at foreldre i et evolusjonsperspektiv til en viss grad har mulighet til å velge hvor mange barn de vil få, og hvordan de vil forholde seg til det enkelte barn. Det lille barnet, derimot, har ingen slike valgmuligheter. Hvis det skal overleve, må det vekke omsorgsfull atferd fra den eller de personer som er tilgjengelige. Mer står på spill for barnet enn for foreldrene. Barn må tilpasse seg de voksnes behov, interesser og væremåte som best de kan for å få så mye ivaretakelse som mulig. 

Ellen Hartmann, fra Ibsens skamskutte barn.

Mary Main jobbet ut fra tilknytnings teorien som John Bowlby og Mary Ainsworth la grunnlag for på 60-tallet og var med på å implementerer den fjerde tilknytnings teori, desorganisert tilknytning.

Spørsmålene som Ibsen stilte, spørsmålene som psykolog Ellen Hartmann stilte når hun observerte Henrik Ibsens verk, spørsmålene som tilknytnings psykolog Mary Main stilte i sin refleksjon, står fortsatt mange år etterpå og dundrer på samme dør. Hva er det vi ikke orker å ta stilling til, hva er det som kjennes så uoverkommelig ut? Livet selv, eller hvordan vårt behov som voksene ofte overskygger barna vi har satt inn i verden?

Livet er vondt og livet er ubehagelig, sånn er livet.

Men løgnen, den dreper oss innvendig. Og er noen istand til å overleve det? Å ikke kunne ta bort filteret men fortsette videre, i et redigert liv, med et imaginært samspill?

Så er spørsmålet: holder livsløgnen til på samme sted som følelser likt eufori, sorg og håp? Emosjoner som ikke kan forklares helt, før man står på den andre siden og beskuer kompleksiteten til nevnt kjensle på innsiden sin. Når den tid er forbi, så forstår man selv, at i selverkjennelse, i å speile seg selv, så overlever vi. Styrken vår er svær, så svær at vi tåler det, når det imaginære, når illusjonen, når livsløgnen blir som sandkorn i hendene våre, borte vekk, ikke her.

Vi, både små og store, tåler livet. Men overlever sjelen, å leve i et speilbilde?