Generasjonstraumer og kompleks PTSD

«Sugercane,» en dokumentar som går på National Geographic, tar for seg hvordan urbefolkningen i Canada ble behandlet på internatskoler i regi av den katolske kirke. Dokumentaren tar for seg sirkelen av traumer og hvordan et felleskap kan finne styrken til å holde ut, for så å bryte ut av generasjons traumer.

Dokumentaren setter lys på ettervirkningen av internatskolen og generasjonstraumer, som her i stor grad har forvoldet generasjons rus.

En av regissørene bak denne dokumentaren, Julian Brave Noisecat, er barn av og barnebarn av en jente og en gutt som vokste opp i regi av denne internatskolen. Hans bestemor og hans far. Han henvender seg i dokumentaren til faren sin og sier uten klandring, «du forlot meg», faren blånektet først og meddelte, «nei, han hadde ikke forlatt han, som hans mor forlot ham». Julian blir helt stille mens han ventet på at faren skulle ta hva han meddler inn over seg, og så meddeler faren hans, «hva skulle jeg gjøre, jeg gråt og jeg gråt og jeg drakk,» jeg sa til moren din at «jeg vet ikke hva det er med meg, eller hva som feiler meg». «Hva skulle jeg gjøre?»

Ja, hva gjør man?

Noen traumer endrer oss som mennesker, det er en tidligere versjon av oss selv, så er det en versjon av oss i etterkant av traumet. Og det å komme ut av ekstreme eller skjellsettende traumer kan være innstendig tøft og for noen er det et livslangt løp. Det krever innsats og et godt nettverk å begynne ferden for å bryte ut av mentaliteten og kjenslene som sitter fast på innsiden. Utryggheten er reel, mer reell enn det som skjer her og nå, om det så er det mest skjøre vi har, et ungt barn.

De fleste vet og i dag at repeterende traumer gjennom år som barn, har mulighet til å sette seg fast på innsiden. Man er fanget av følelser og ekkoet. Man døyver kanskje kjensler og minner med ting som rus, man nummer seg ut, for det som sitter fast på innsiden er usigelig vondt å leve med og kjenne på i edru tilstand. Rusen stilner monsteret i et minutt.

Traumeterapien har å vidt skrapt op overflaten av traumer, på behandling, på løsninger for de som lever i regi av en barndom som traumatiserer individet, barnet. De kaller dette kompleks PTSD, det er ikke et traume, det er traumer i flertall. Det er en usikker, turbulent barndom som har mulighet til å traumatisere barnet. Som kan gi flere vansker for den som er eksponert for komplekst PTSD.

Omfanget generasjonstraumer etterlater seg

Når du ser at spørsmålet Julian stiller virkelig lander hos faren, så er det så mye informasjon som ligger mellom stillheten, spørsmålet og fornektelsen han bærer på. Akkurat som om det han innerst inne vet nå endelig blir artikulert mot ham. Ikke kvast og heller ikke hardt, men ærlig, rett fram, rett på. Du forlot meg. Jeg forlot deg, -men ikke som min mamma forlot meg-.

Men det gjør ingen skilnad for et barn, hvordan man forlater et barn, eller det å bli forlatt. Det er et skjellsettende traume for tusenvis av barn over hele verden, å bli avist -som er en aktiv ingrediens i rusavhengighet- og det å bli forlatt av en foresatt. Og så er jo spørsmålet mange av oss fabler med, er det rusen som er sviket, eller er det det enorme og komplekse ordet vi så vidt har fattet rekkevidden av, traume? Medfølgende det, vansker med å stå i voksenlivet, problemer med å å stå i alle aspekter av et liv som foresatt, problemer med å regulere følelser, vansker med å se seg selv utenfra og inn, å ta sitt ansvar som voksen kvinne eller mann. Kanskje det aller viktigste, å lære av feilene og å adressere de fremfor sine barn, heller enn det som vanligvis skjer i rusen, å avvise hva som skjer, og da også barnet.

Men der er det, det du lengtet etter å høre, det som traumatiserte deg, det gjorde du mot meg. Den samme ballasten som ble kastet mot deg, la du i fanget på meg.

Du ser farens innbitte kamp, den intense smerten vi kan kjenne på som foreldre, der er den, smerten når vi må vedkjenne oss at det vi har gjort, at vi i vår egen smerte, har vært totalt blinde for smerten vi forvolder barna vi har satt inn i verden. Vi har gitt kjeppen videre, vi har vært med på problemet, vi har ikke fikset problemet, vi har ikke løst problemet, vi har gitt kjeppen videre til etterkommerne vi har satt inn i verden. Det er en enorm smerte å stå i, det er en enorm smerte å leve med i ettertid. Den er nesten utholdelig å virkelig kjenne på innvendig.

Å ta sitt ansvar

«De som har større sannsynlighet for å klare å bli og forbli rusfrie, er de som tar ansvar for sin egen deltakelse».

Forsker og psykister ved Standford university, Anna Lembke

Men kanskje ikke etterkommerne trenger så mye mer enn det, at man tillater at det virkelig lander hos vedkommende. At man står i sannheten som er der, at man tar ansvar for at man har tillatt noe så vondt som at man ikke lindret det man kunne ha endret. At man ikke har løst problemene, men tillatt at monstrene lever videre, nå i generasjonen etter. At man har vært med på problemet, de samme problemene som du ansvarliggjør de som kom før deg med. Traumene, sårene, sviket og bagasjen de la i hendene dine.

I traume terapi og i vanlig terapi, så er det sjeldent en fasit, det er ikke en rett mal for hvordan omsorgssvikt lander for vedkommende, for både barn og voksene er forskjellige. Noe som kan gi spørsmål som dette rom å leve i, -hvordan kan man beskrive omsorgssvikt for en utenfor-? Mennesker som så ofte sliter med å finne riktige ord for det vi kjenner på innsiden vår. Du forlot meg, du sviktet meg, du dro fra meg, du ga meg ikke trygghet, eller nærhet, du forlot meg, fysisk og emosjonelt. Behovene jeg hadde som barn evnet ikke du å gi meg som ditt barn. Du tok fra meg trygghet, du tok fra meg sikkerheten i at hva enn som skjer i verden, så er du der for meg, det er trygt for meg å vite at du står her bak meg og jeg kan lene meg tilbake i sikkerheten av din eksistens. Du tar meg i mot, jeg vet at jeg har deg.

Enkelte ting er vanskelig å beskrive med ord, det gjør at en sånn dokumentar har mulighet til å gå rett inn i mageregionen til publikum, når en sønn setter søkelys på det som vanskelig å fatte for de som står utenfor. Men Julian Brave Noisecat har i så måte satt ord på ting som er vanskelig å sette ord på, og selv om faren blånekter i første omgang, så ser du at det lander. Det din mor gjorde mot deg, gjorde du pappa mot meg. Så tøft å ta inn over seg og så tøft å se hvordan han virkelig basker med sannheten i dette rommet, med sin voksene sønn.

Erkjennelsen er medisinen, ikke fornektelsen.

Det er mye ensomhet i dette lende, av rus og omsorg svikt, men ordet ensomhet rekker liksom heller ikke helt. For dette er komplekst territorium, fre en generasjon til neste generasjon, hvordan traumer i mang en familie ser ut til å gjenspeile seg fra en generasjon til den neste. Uten at de nødvendigvis ser det enorme omfanget av sin egen deltakelse.

Du forlot meg. Det rommer mere, men ikke alt, for det er ikke alt et språk som dette har ordforråd for heller.

«En stor del av rus handler om kontroll, jeg kan velge å ruse meg, så endrer jeg hvordan jeg føler meg. Jeg slipper jeg å stå i ubehagelige følelser, som egentlig er veien mot katastrofe».

Anna Lembke.