Er sinne lettere å takle enn smerte?

De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt stått inntil dette treet, bevissthet, vi observerer at det er et valg -å takle vonde følelser, å stå i det-.

Vi presser ofte følelsene ned, vi prosesserer ikke negative følelser, vi døver de, vi presser de ned og skyver de ut av verden, rett utenfor synsvidden vår.

Hvordan skal vi prosessere avvisning, negative tilbakemeldinger, fornedrelse, smerte, ja alt som vekker ubehag? Å stå i negative følelser vekker ubehag.

Det er lettere å agere, det er lettere å vise sinne eksternt, enn å stå i det som gjør vondt, det nedrige i livet vårt, det som rir oss paddeflat. Avvisning, ydmykelse, fornedrelse, smerten, nakenhet, det nedrige, det sårbare, vårt innstendige ubehag.

Vi skyver følelsene vekk fra oss selv og vi agerer i sinne, der ute. Uten nødvendigvis å tenke over, hvorfor er jeg sint, hvorfor agerer jeg så sterkt på det her?

Sinnet er lettere å stå i enn så urettferdig livet er, så nedrig livet er, så vondt livet tidvis er.

Gammel bagasje vi bærer på

Jeg gikk gjennom alle eksamens papirene for ikke lenge siden nå, hvor lenge skal du holde på 20+ år gammelt arbeid?

Jeg lot de ligge der på gulvet, det gikk en uke, en til, før jeg orket å åpne en perm. Først når jeg åpnet første perm kom følelsene, smerten, fornedrelsen, sorgen, alt som jeg ennå ikke har bearbeidet vellet her over meg.

Jeg var 46 år gammel da jeg tok dysleksi test som voksen kvinne, logopeden så på meg med en lett spørrende mine og sa: hvordan kom du deg gjennom skolegangen din?

Jeg ble litt satt ut, jeg responderte med et øyeblikk av stille undring, så: flaks. Nei, sa jeg etterhvert, dette var ikke flaks, det krevde alt av meg og komme meg gjennom skolegangen min, det krevde enorm viljestyrke, men det viser ikke hele bildet. Han konkludere med moderat til alvorlig dysleksi. Derav, hvordan klarte du å komme gjennom skolegangen din.

For meg har dysleksien vist seg på forskjellige områder, å huske høyre fra venstre. Å minnes navn, både menneske navn og stedsnavn. Å huske sifre, ting som bursdager og tall fra historiske begivenheter. Jeg glemmer fort hvor jeg er i forklaringen min. For meg har dysleksien påvirker kortids hukommelse, stress og orientering. Det påvirker å minnes rekkefølgen av ting. Å stokke om på, eller å ta bort ordene mens jeg leser. Jeg starter ofte med drivkraft når jeg starter å skrive, men etter ord 2 sliter jeg med å skrive ordet/ navnet riktig, det er akkurat som om skriften sitter fast et sted i hjernen der jeg ikke har tilgang. Og for meg har dysleksien i tillegg skapt mye angst.

Stress kan jeg si med hånden på hjertet, var gjennomgående for hele barndommen og ungdomstiden min som barn.

Grunnen til at det var vondt å kaste alt dette papirarbeidet er mange ting, jeg har en diagnose til som går på prosesserings mekanismen min. Men her er en av grunnen til den indre kampen av å se over papirene fra min skolegang. Ved hver eksamen, hver gang det var høytlesing, hver gang det var muntlig fremlegging, hver gang det var tentamens prøver, hver gang det var en liten test -på barne, ungdom, videregående skole-, ble jeg så stressa at jeg ofte gikk inn i insulinsjokk, som type 1 diabetiker. Det ble 2-3 koma ettersom årene gikk. jeg våknet ikke alltids opp hjemme, men på sykehuset.

Jeg minnes at jeg våkna på Ahus i vill panikk og utbrøyt: hva med tentamen, hva med tentamen? Sykepleieren som våket over meg smilte litt medlidende ned mot meg og sa: Rikke, det er gått 2 hele dager, tentamen den er over den nå.

Som tenåring, så var min første innskytelse, det var min feil at jeg lå der, det var min feil at jeg ikke fikk tatt tentamen, min skyld. Det var min feil, jeg var ikke flink nok, bra nok, det var meg, regelrett var alt min skyld.

Når stress blir synonymt med skolen, hva blir konsekvensen for gjeldene barn?

«Jeg startet å gå i terapi når jeg fikk en del negative tilbakemeldinger fra filmen min og jeg selv identifiserte at så mye av min selv verdi gikk ut på eksterne tilbakemeldinger fra omverdenen.»

KUMAIL NANJIANI

Når jeg startet terapi igjen som voksen kvinne, så så psykiateren på meg og så sa hun med en alvorlig mine, akkurat som om jeg hadde misset en selvklart ting: Men, hvert insulinsjokk er et traume, hvert koma er et stort traume.

Helt ærlig, jeg husker ikke hva jeg svarte, men blikket mitt var fastlimt på minen hennes. Det var vel ingen som hadde nevnt det før, var det vel? Hun uttale det med en slags oppgitthet, kanskje innbilt, men litt sånn, skjønte du ikke det selv?

Jeg hadde ikke forstått rekkevidden av det selv, det var jo grunnen for at jeg var der jeg var, i hennes selskap.

Hva det kosta meg emosjonelt er vanskelig å beskrive med ord, men med hver prøve, ved hver muntlig fremføring, så kunne et insulinsjokk vare i minutter, enkelte ganger timevis, som da resulterte i koma. Og det ble jo noen opp gjennom årene på skolen. I 9 års alderen var mamma og legen bekymret for om jeg hadde epileptiske anfall ved insulin sjokkene, i og med at de var så voldsomme og varte så lenge, så de sende meg til en epileptisk undersøkelse for å se om jeg hadde epileptiske anfall under insulin sjokkene. Som en svensk lege uttalte når vi ferierte i Sverige da jeg var tenåring: han hadde aldri opplevd et sånt insulinsjokk med pasienter forut.

Hva den emosjonelle bagasjen som skolegangen med uoppdaget dysleksi, krevde av meg som type 1 diabetiker, med min struktur, er vanskelig å konkretisere med helt definerte ord, men jeg skal forsøke å gi et lite innblikk. Det vekker sorg, i tillegg så vekker det noe mer, det er sinne, det er et ulendt terreng av følelser, det er ydmykelse og det er også mye indre skam. Og sorg er ikke en følelse som man raskt manøvrer seg gjennom, den kommer og går, over år. Vekselvis som tidevann, frem og tilbake kommer sorgen, den dypper innom vannskorpa så trekker den seg tilbake igjen. Ja, det krevde sitt, men det er vel sånn det er å kaste gammel gjennomgått historikk, det krever sitt.

Partneren min uttalte for en stund tilbake: da du gikk gjennom siste eksamen så sov du ikke, i 10 dager var du lys våken. Han sa: jeg har aldri sett deg så utafor som da, jeg har aldri sett deg så stressa som da. Han skulle bare vært med de årene tidligere, stressa er en mild beskrivelse av hva som skjedde internt i meg gjennom oppveksten min. Skolen ble synonymt med stress for meg som barn og som voksen kvinne med type 1 diabetes, en sykdom som i og for seg er en stressende og fryktinngytende sykdom.

«Du trenger ikke syns synd på meg for at jeg får dårlige tilbakemeldinger, men jeg gjør det.»

KUMAIL NANJIANI

Å få hjelp til å se selv

Livet er ulendt terreng, det er i alle fall sikkert og visst. Men det var vemodig å kaste disse papirene, med tanke på hvor mye ressurser jeg brukte på å komme meg gjennom skolen, og i visshet om at uansett hva som skjer videre fremover i livet mitt, så får jeg ikke de årene tilbake. Og å se tilbake på de årene er tøft, mye er borte, mens andre ting sitter fast i bevisstheten og i kroppen min. Det å prøve med alt man makter å henge med, å sitte med hodet ned sånn at læreren ikke skal spørre deg høyt i timen, for at jeg hvert eneste år falt lenger og lenger igjen, det ble mange år med å jobbe infernalsk for i det hele tatt forsøke å henge med på skolen og i samtalene generelt. Og for å være ærlig er det er akkurat som om stresset fremdeles sitter fast i DNAet mitt.

Og kanskje Kumail Nanjiani sin: du trenger ikke å syns synd på meg for at jeg får dårlige tilbakemeldinger, men jeg gjør det, er lettere å ta til seg når vi vet ganske ettertrykkelig, at livet krever sitt, mange deler av livet gjør vondt, både å stå i, men også å se tilbake på i ettertid. Men å flykte fra følelsene som jeg forsøkte i mange år, virker ikke langsiktig.

Å stå stødt i sekvensen der livet er vanskelig er litt av en bragd, men man står stødigere for hver gang man prosesserer ulendt terreng enn man gjorde forrige gang. Og jeg vet i dag at sinne i mange tilfeller er en naturlig følelse som ruller nedover korketrekkeren sammen med følelser lik skam, avvisning, ydmykelse, sorg og ensomhet, og i dette lende springer sinne ut av oss for å beskytte oss mot det som er vondt.

Hvert eneste år går diverse barn her i Norge gjennom samme ting som meg og fra september til juni dekkes diverse en avis oppslag etter oppslag om vansker i skolen, for mange diagnoser, men rart som det er, de samme problemstillingene jeg gikk gjennom på midten av 80 og 90 tallet, lever i beste velgående 40 år etter at jeg startet på skolen. Og selv om jeg har kommet meg ut på den andre siden, er det bra nok at 138 år etter at nevnt diagnose ble fanget opp, sliter vi fremdeles med å fange opp dyslektiske barn, og at hvert eneste år går barn ut fra skolen og tenker at hen er dum, i et av verdens rikeste land?

Den gangen jeg trodde at jeg ikke kunne komme nærmere sorgen uten å dø. Jeg gikk nærmere og jeg døde ikke.

Mary Oliver