komplekst i omfang- Traume

Når man snakker om traume så snakker vi om noe som er komplekst i omfang, men grunnleggende å forstå.

Hvorfor blir noen traumatiserte, mens andre virker det som om kommer ganske helskinnet fra omtrent helt samme ting, som traumatiserer sidemannen?

Hvordan har det seg at enkelte uttrykker at de er heldige som ikke ble traumatiserte, av en skremmende begivenhet, eller av flere skremmende livs begivenheter? Hva ligger i traume, og hva forstår vi av ordet traume i dagens samfunn.

Definisjonen av traume er -litt overforenklet- stress responsen som forblir i oss etter en skremmende episode, eller flere episoder, har skjedd. Ekkoet av traume forblir i kroppen vår. Noen får flash backs, kanskje man som jeg kjenner på implisitte traumer, der kroppen går gjennom uforklarlige skjelvinger, man kan få plutselig angst, tilsynelatende litt ute av det blå. Noen blir trigget, det kan være uskyldige ting som trigger minner, hvordan det utarter seg er induviduelt. Noen utviser angst, noen soner helt ut, noen dissosierer, noen får flere ting samlet, flash backs, skjelvinger, angst, panikkangst, hjerterytmen akselerere. Man kan få problemer med å puste.

Det er ingen klar mal, vi agerer forskjellig og sånn har det alltid er å være menneske, vi er forskjellig individer som lever vårt liv.

Tanken: det er min feil

En ting som er sikkert er, det er heller ikke en klar definisjon av hva som er traumatiserende for alle og enhver.

En ting som kan være helt avgjørende i traume er, har vi et nettverk eller en stødig voksen rundt oss som hjelper oss å forstå, som veileder oss, som trygger oss i etterkant, som roer ned stress responsen vår, så er det enkelte ganger avgjørende for om vi blir traumatisert eller ikke. Men vi kan ikke komme utenom det at vi er forskjellige mennesker, det er flere ting som spiller inn i om man blir traumatisert etter en, eller flere overveldende livs begivenheter.

Jeg husker ikke alt fra sykehusinnleggelsen i 1984, men de første sprøytestikkene sitter fast i kroppen min, lammelsen, sjokket, vantro, frykt, kamp responsen min. Jeg kjempet med all min makt for å unnslippe de sprøytene, jeg spant hele kroppen min opp i en bue, hver fiber av kroppen min kjempet for livet mot 3 sykepleiere og en portør. For de som har blitt holdt nede i makt, på en sånn måte, så er det kanskje enklere å forstå, hvor blir kamp responsen av i etterkant av hendelsen. Alt adrenalinet som er inni kroppen din, all styrken som aktiveres inni deg, hvor blir den av når man presser kroppen sin maksimalt for å komme unna, men man har ikke sjans. Du er aktivert til kamp, adrenalinet pumper opp hjerterytmen, kortisol pumper stryke inn i muskulaturen din, du er så sterk på det tidspunktet her, men du klarer ikke å unnslippe. Du er fanget, du har ingen sjans, du er overmannet, du sitter fast.

Jeg kjempet så hardt at 5-årige jeg måtte ha 3 voksene mennesker som holdt meg nede, portøren holdt beina mine fast, en sykepleier på hver sin side av hver arm og en sykepleier skjøt insulin inn i kroppen min. Jeg ga meg ikke, jeg kjempet innbitt. Og for mange som opplever en sånn hendelse så åpnet det opp til en verden der nye traumer fikk innpass. det første året med sprøyter, skolestart, insulinsjokk på insulinsjokk, koma på koma.

Jeg har levd et helt liv der det kjennes ut som om adrenalinet bor inni meg, det lever med meg, som om jeg hele tiden er beredt til å løpe, å stikke av, adrenalinet brummer inni meg, 41 år etter sommeren 1984.

Det som er rart er, jeg måtte lete meg frem etter svar selv. Jeg famlet i den sekvensen med både manglende trygghet og skam, det i tillegg til hvor vanskelig det er å forklare andre rundt, den tanken som oppsto der, at det er min skyld, at det er meg det er noe galt med.

Hvordan forklarer man det for de rundt, i et samfunn som ligger bakpå når det kommer til forståelse av psykisk og emosjonell helse?

Ofte får man tilbake utsagn som: det hadde ikke behøvd å være traumatiserende. Mens statistikken viser at alle barn har sprøyteskrekk, sprøyte skrekken går ned til 50% i ungdomsårene, til 30% i voksen alder.

På toppen av traumestatistikken ligger sykehus traume

Hvordan tro denne skambelagte kjenselen og tanken, det er noe galt med meg til?

Det tok 36 år før jeg forstod at sykehus traumer ligger på toppen av traume statistikken. Og selv om jeg hørte det, tok det mer enn et minutt å integrere det. For det var demoner jeg kjempet med, et og et insulinsjokk, skole vansker som selv gir meg flashbacks med enorm angst, stresset på skolen, skyldfølelsen når jeg fikk føling og læreren måtte gå ut av klasserommet, for å gi meg følings mat. Hver gang det var en prøve, tentamen eller eksamen, så medførte det ofte et nytt insulinsjokk. Å våkne opp på sykehuset i korridoren, ikke på enerom, med en sykepleier som stryker meg over hånda, hva heter du, hvor bor? Der jeg fanatisk forsøker å meddele, jeg må tisse, jeg må tisse. Hva heter du?

Jeg minnes at det var helt umulig å få ord ut av munnen min, det var helt låst mellom hjernen og munnen min, likt en hvit masse av ren luft, som lammet både hjernen min og tungebåndet mitt. Hva heter du? Hva heter du? Disse ordene som lever der i midten av bevissthet og fortiden min. Jeg må tisse.

De sier at traume er ikke hva som skjedde med deg, men hva psyken og kroppen vår husker, hva som lever inni deg i etterkant.

Det er stress responsen som i etterkant trigges av små ting, som gjør at man er tilbake der det startet, tilbake i kamp. Tilbake i aktiveringen som er der for at du, liten eller stor, kjemper for å overleve i terrenget du omringes av.

Det er ekkoet av traume som meddeler tilbake til meg, at det er min feil, det er min skyld. Her våkner skammen opp, hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen, hvorfor kan jeg ikke bare gå vidre, ikke dvele ved det, hvorfor er jeg sånn?

Det er ekkoet av traume som i stress modus trenger å forstå seg på hva som har skjedd, i etterkant av begivenheten man gikk gjennom. Den trenger å forstå, så den meddeler ting som at jeg kjempet for mye, jeg burde ikke vært redd for de sprøytene, jeg burde ha forstått at det ikke var farlig, jeg burde ikke kjempet så hardt, jeg burde ikke ha sparket, jeg burde ikke ha spent kroppen min opp, jeg burde ha vært en flink pike, jeg burde ha resignert raskere….. Jeg burde ha.

Det er min feil, det er noe galt med meg. Sånn messer traume med deg, sånn messet hodet med meg i etterkant.

Hvordan starter man samtalen i terapi?

Jeg levde i 30+ år uten å forstå at alle lever ikke sånn som meg, med masse innestengt adrenalin inni seg. I over 30 år gikk jeg rundt alene og bærte stresset på innsiden av meg.

Første terapeut meddelte: start: jeg minnes at jeg litt perpleks tenkte, hva, hvor starter jeg, hva mener hun, hvor starter jeg? Som en analfabet som ikke kan en eneste bokstav, hvor starter jeg? Jeg fikk ingenting ut av de samtalene, jeg bærte på massiv skam, jeg var uvitende til at hjernen min, sammen med kroppen min var fanget i dette landskapet som skammen holder vakt over. Helt ærlig, hvor starter man? Spørsmålet landet aldri, det ligger som en organisme så vidt bærekraftig, i luften der på kontoret hennes og innad i meg.

Hvor starter jeg? Hvordan starter jeg? Hva starter jeg med overfor deg?

Hvert insulinsjokk, det ble mange etterhvert, hvert koma, frykten jeg hadde som kom fram i forbindelse med skole vanskene, hver tentamen, hver eksamen, hver test, insulinsjokk på insulinsjokk. Det er traume eksternt fra sykehusinnleggelsen og det første året hjemme med sprøyte injeksjonene.

Først i fjor testet jeg -noe en kamerat nevnte i en bi setning-, hvordan kan et barn manøvre seg gjennom skolen, med hodet ned for å skjule skole vanskene? Han stilte ikke spørsmålet direkte mot meg, men som lærer hadde han observert kompleksiteten til en elev, som mange andre barn og gjør, de går gjennom skolegangen med hodet ned: ikke registrer meg, ikke dvel ved meg, sånn kommer jeg meg gjennom skolegangen. Ikke alle barn klarer det, karaktersystemet, ei heller skolen selv, tar hensyn til den enorme iherdigheten til gjeldene elev, og den enorme angsten barnet har for å bli oppdaget.

Men spørsmålet hans lå der og duppet i vannskorpa mi, det ventet på meg, hvordan kommer et barn seg gjennom sin skolegang, med dysleksi? Og jo det stemte, det var moderat til alvorlig dysleksi for min del, fant jeg ut som 46 åring.

Logopeden smilte litt medlidende mot meg etter at han hadde stilt spørsmålet: hvordan klarte du å komme deg gjennom skolegangen din? Igjen et spørsmål og med stor rekkevidde, fylt av flerfoldige traumer gjennom hele barndommen min. Jeg meddelte: ved hver prøve, tentamen og eksamen, så skjøt angsten i været, det var så ille at jeg minnes at jeg hørte hjerterytmen i øret mitt, som vi gjør når vi trener intenst. På natta, så jobbet kroppen min så hardt at det resulterte i insulinsjokk, noe som var mot fysiologien vår, for adrenalinet som pumper kortison opp, får blodsukkeret vårt opp, ikke ned.

Ja, hvordan kom jeg meg gjennom min skolegang?

Skolen og barndommen generelt er som Halvor Bakke nevnte om sin skolegang, en svart masse, et hull, noe er helt borte, andre ting lever i meg fremdeles. Det var ikke lett, det var beintøft. Jeg gikk ut av skolen med mange følelser som var innestengt på innsiden min, og med ideen, i tillegg til alt det andre, var jeg ikke også dum?

Legg den fra deg meddelte logopeden med et smil.

Rart som det er gjør en diagnose ofte det, jeg har mulighet til å legge fra meg den skammen, den er ikke min. men for det den blander seg sammen med eksterne traumer, hvert insulinsjokk er et og et traume, hvert koma er nye traumer, meddelte psykiater nummer 2 meg. Det ble i tillegg til andre store livs begivenheter, både i nærmiljøet og hjemme.

Barn tar ofte ansvar når ting går galt

Når jeg går gjennom sykehusinnleggelsen og årene etter i terapi, forstår jo jeg som et rasjonelt individ, at sånn det er for meg, sånn er det for mange andre og, det er “normalt” i en sånn setting. Sånn fungerer sinnet, sinnet trenger forklaring, sinnet trenger å forstå noe som er komplekst å forstå i etterkant av begivenheten som endret oss. Og som barn er det et naturlig instinkt for barnet å ta ansvar for det som skjer i livet, om det er familien, eller i nærmiljøet sitt. Dermed ideen, det er min feil, det er min skyld.

Når vi snakker om ting som er tøft, om mobbing, om det å bli forlatt som barn, om konstant avvisning, om sykehus traumer eller andre livs endrende øyeblikk, så går mye av min «tanke maskin» igjen hos mennesker som lever i ekkoet av traume sitt. Bearbeidelse over å ikke kunne ta seg sammen, skyld, skam, «det er min skyld, det er meg det er noe galt med». Hjernen tar ikke pause fra å klandre seg selv for ting som er printet inn i anatomien av kroppen vår.

Det som er enda tristere er at så mange mennesker, likt meg selv, tror på og skjuler smerten sin. De skjuler innsiden sin fra omverdenen rundt. Skammen over emosjonene som ikke blir borte, men som bæres skjult og enormt slitsomt på innsiden av ens individ. Det er vondt å ta inn over seg, at hendelser som på ingen måte er barnets feil, fanger barnet, etterhvert den voksne, inn i en verden alene, med konseptet: det er min feil, det er min skyld, det er meg det er noe galt med.

Heller som et voksent individ ville tenkt, hvor mange lærere sviktet ikke barnet, når ingen av dem observerte dagdrømmingen, iherdighet, flerfoldige insulinsjokk, ved eksamen og tentamen.

Skam elsker hemmeligholdelse

Det tok litt tid å forstå at i hemmeligholdelse så vokser skammen min, i åpenhet så tar jeg litt om litt vekten av skammen min.

Men tro meg når jeg meddeler deg at det har tatt lang tid, for skam og traume kan være tunge vesner å frigi fra sitt individ. Ikke bare det, hvor starter du når du skal i terapi, starter man med i dag, i går, i forgårs, dag 1? Da du som lite barn ikke hadde en klar definisjon av hvordan livet var tidligere? Hvilken dag starter du med, når terapeuten meddeler snakk, start? Det kjentes ut som en jungel å manøvre seg i, især med ideen om at skam fint kan lamme tungen din, det gjorde det i alle fall for min del. Og skam er en sterk følelse som vegrer seg for å frigi seg fra et individ.

Skam elsker at vi holder ting skjult for omverdenen og det er ekstremt dårlig vekstforhold for psyken.

Jeg vet og i dag, at mange sliter med å forklare for omverdenen, at i denne sekvensen der jeg ble endret, i diverse en grad, så gjenopplever jeg traume mitt. Det er nakent å blottlegge, kanskje spesielt i en verdensdel som er raske med å finne løsninger på ditt problem, heller enn å lytte til det som er ufattelig og ubehagelig. Og i behandling så er det å frigi traumet sitt, å snakke ting ut av seg, å forstå det som er uforståelig, å integrere minner som sitter fast i kroppen med psyken vår, for så å frigi klørne som satt merknad i ens individ. Bevisstheten trenger å bli trygg, sammenkoblet med den ubevisste delen som sitter fast i ekkoet av minnet fra kroppen din. Og det her er viktig å ta inn over seg, at det er en iherdig jobb å bearbeide en hel barndom, det tar tid, men bit for bit, verktøy for verktøy så blir hjernen og kroppen litt mer helhetlig, og det fortjener å bli bekreftet, for når man snakker om arbeidskraft og dedikasjon, det krever sitt.

For hver dag som går har vi større kunnskap om psyken, om traumer, om hva som endrer oss innvendig og det er verdifull kost. For under hva enn slags setting, så er vi mennesker, livet er fullt av uforutsette ting, som fint kan endre oss både hit og dit.

Og som jeg lærte etterhvert, med alle konseptene, alle ideene vi har som medmennsker, så er det sjeldent en fasit. Og jo dårligere emosjonell intelligens vi blir eksponert for, jo mer skam bærer vi. Og jo vanskeligere er det å begi seg ut på reisen å beskue innsiden sin med nysgjerrighet, snarere enn fordømmelse og avvisning av sin egen erfaring, og kjenslene som lever der på innsiden.

Min erfaring er, at det er kun en fasit og det er din ❤️