I dag, med så mange meninger som retter fokuset mer på pasienten, på mennesket, enn på hva vi omringes av. Har vi lagt opp til å avgrense informasjon, for i tillegg at pasienten ofte skammer seg over å ha nedsatt helse? Det kan virke sånn, som om helse, i tide og utide er skambelagt, om det er psykisk, fysisk eller emosjonell helse, det som skjer inni oss. Det er mye frykt i helse og det er mang en antagelse om mennesker som kommer frem i møte med diverse en helsetilstand. Publikum og helsepersonell som mener noe om, heller enn å undre seg over og som spør pasienten om hens erfaring. Hvordan kan vi bedre vår folkehelse, hvordan kan vi som enkeltindivider påvirke positivt til nødvendig endring? Hvordan kan vi kollektivt samle oss til å bli litt mer bevisst enn vi er i dag? Tenk hvis vi kan komme til et sted i historien vår, der ethvert helse bilde på ingen måte er tabubelagt. Hva skal til for at vår kropp som i dag er understduert, blir verifisert? Jeg kjemper for at vi skal forholde oss til fakta, ikke manglende kunnskap, stigma eller bias, at vi som nasjon da er i stand til å eliminere stigma og bias, især fra kvinners helse bilde totalt. Jeg mener vi må ha større armrom for emosjonell tilstedeværelse i møte med pasienten og folket, og at vi som nasjon må tørre å snakke om ting som vekker ubehag. Hvorfor dømmer vi, og hvordan kan vi som utenforstående lære av de som står på et annet sted enn oss selv? Jeg tror på en kollektiv endring som påvirker samfunnet positivt når det kommer til all slags utfordringer vedrørende helse. NB. jeg skriver ikke for sympati, men for å dele med min erfaring med andre som går på samme sti, og som ikke er på samme sti.